Høyesteretts kjæremålsutvalg har i sin beslutning datert 18. mars 1996 nektet Otto A. Welle – Groruddalens begravelsesbyrå – å bringe saken sin mot meg inn for høyesterett. Welle hadde tapt saken mot meg i Borgarting lagmannsrett og var opplagt misfornøyd med det. (pdf)
Trefoldighetskirken sett fra høyblokken i regjeringskvartalet. Fotograf er ukjent.
Hva har Groruddalens begravelsesbyrå med Trefoldighet menighet å gjøre. Saken i Borgarting lagmannsrett var en anke etter at Otto A. Welle og Groruddalens begravelsesbyrå hadde tapt sak i Oslo byrett etter ikke å ha oppfylt sine forpliktelser etter utenomrettslig forlik datert 12. mars 1992.
Groruddalens begravelsesbyrå – oppsigelse. Saken gjaldt at Groruddalens begravelsesbyrå ved Otto A. Welle ikke hadde oppfylt sin del av avtalen etter en oppsigelsessak. Det var Norges funksjonærforbund som førte saken for meg både i Oslo byrett og i Borgarting lagmannsrett. Welle tapte fullstendig i Oslo byrett. I anken til Borgarting lagmansrett er det vedlagt en vitneliste med 19 personer. Som nummer 16, 17 og 18 er satt opp klokker Rolf Strøm i Trefoldighetskirken. Organist Magne Orvik i Trefoldighetskirken og sokneprest Victor Andersson samme sted.
Trefoldighetskirken mot meg. I følge vitnelisten fra motparten har disse vitnene «meldt seg etter at saken er blitt kjent» Det vil si at disse vitnene har meldt seg frivillig for å ramme meg. Det er ukjent hva disse vitnene skal vitne om. De ble nektet ført av lagmannsretten. Hovedsaken her er at de har meldt seg frivillig for å ramme meg. Ovenstående viser sammenhengen mellom Groruddalens begravelsesbyrå , Trefoldighet menighetog Høyesterett.
Innlegget er opprinnelig publisert i september 2021. På grunn av kronologien er dato for publisering blitt endret.
Neste innlegg: 1997.12.01 Romsås kirke – Ny arbeidsgiver – oppgradering av stillingen.
Ettersom jeg har hatt nesten hele min arbeidsdag i kirken i Oslo og er tidvis blitt trakassert like lenge, vil jeg her komme med min opplevelse av alle disse årene. Jeg ble mobbet fra stillingen som kirketjener i Trefoldighetskirken i 1988. Da jeg fra 1990 og fremt til 1995 søkte på en hel rekke stillinger, ble jeg dolket i ryggen av KFO (Kommunlansattes fellesorganisasjon) da jeg ba om hjelp på grunn av forbigåelser. Senere har det vært en hel rekke hendelser som vil bli omtalt. Høsten 1995 fikk jeg til slutt en stilling som klokker – 78% og som kirketjener 22%. Da hadde jeg søkt på kirkelige stillinger i ca. 5 år.
I menighetsbladet for mai 1988 står det kort og godt at Dag Ådahl har sagt opp sin stilling som kirketjener. Han sluttet pr. 30.april. Det er kommet ny kirketjener. Jeg bor fortsatt i menighetshuset i Keysersgate 13. Som den eneste. Resten av huset er leiet ut som «brakkerigg» for Selmer-Furuholmen. De var ikke gode naboer. Det ble etterhvert et press på meg for å flytte. Jeg forsøkte å søke andre jobber – fra 1990 søkte jeg også kirkelige stillinger. Jeg søkte også jobb i et par begravelsesbyråer. Saken med Groruddalens begravelsesbyrå vil bare så vidt bli berørt her. Klokkeren i Trefoldighetskirken truer. Jeg søker hjelp hos Kommunalansattes fellesorganisasjon (KFO) De dolker meg i ryggen. Etter 5 år med søknader får jeg til slutt stilling som klokker og kirketjener på Romsås.
Keysersgate 13 – oppsigelse. Det kom rekommandert brev fra Trefoldighet menighet med oppsigelse av leieforholdet i Keysersgate 13. Begrunnelsen var at jeg hadde tjenstebolig og har sagt opp stillingen som kirketjener. Det er mangel på logikk her. Jeg var ikke ansatt av Trefoldighet menighet. Jeg var ansatt i Oslo kommune. Jeg hadde heller ikke sagt opp stillingen – jeg ble presset ut. Jeg fikk hjelp av Leieboerforeningen i Oslo. Det ble sak i Husleieretten hvor jeg tapte. Eiendommen ble solgt og revet. Jeg flyttet derfra 1. august 1990. Det vil bli skrevet et lengre innlegg om dette senere.
Groruddalen begravelsesbyrå – et kort mellomspill. I perioden 1979 til 1986 hadde jeg ekstrajobb som medhjelper hos Thorèn og Trosteruds begravelsesbyrå. Det var behov for hjelp hos Groruddalens begravelsesbyrå. Jeg søkte stillingen og fikk den. Etter noen uker ble jeg konfrontert med diverse beskyldninger – disse beskyldningene lignet mistenkelig på det jeg var beskyldt for fra Trefoldighetskirken. Det er en god del kontakt mellom byråene og kirkene. Dette ble en stor sak som vil bli behandlet i eget innlegg. (Lenke) De ansatte i Trefoldighetskirken meldte seg for å ramme meg i retten.
Groruddalens begravelsesbyrå – Trefoldighet menighet truer. Jeg ble oppringt en formiddag. Det var klokker i Trefoldighetskirken som ringte. Hans budskap var følgende: Om jeg ikke trakk saken mot Groruddalens begravelsesbyrå for retten, så ville Trefoldighet menighet boikotte meg når jeg søkte på kirkelige stillinger. Videre skulle det brukes mot meg byturen med Damen. Byturen ble fremstilt som et overgrep. Det jeg ikke er sikker på er om beskyldningene om «å springe etter konfirmantene» var en del av disse truslene.
«Jeg har hatt møte med de tillitsvalgte blandt klokkerne og kirketjenerne. De sa at du passer ikke kirken. Du må finne en annen type jobb.»
Søknader på stillinger 1990 – 1995. Jeg hadde ingeniørudannelse i 2 forskjellige fag. Elektronikk svakstrøm og elektro sterkstrøm. Det viste seg at etter 10 år ute av dette yrket var utdannelsen nesten verdiløs. Men, det jeg hadde var 10 år ansiennitet i en kommunal stilling – hos kirkevergens etat. Jeg ville benytte meg av denne ansienniteten og begynte å søke på kirkelige stillinger. Etter at jeg hadde søkt på 27 kirkelige stillinger fikk jeg til slutt stilling som klokker og kirketjener på Romsås. Jeg hadde også søkt på andre stillinger, i teknisk sektor, i begravelsesbyråer og andre stillinger hos kirkevergens etat.
Søknader – ansiennitet. Som beskrevet ovenfor så hadde jeg søkt en rekke kirkelige stillinger i perioden 1990 til 1995. En stilling jeg søkte var stilling som klokker i Voksen kirke. Det er vanlig at tillitsvalgte er med i ansettelsesprosessen. KFO – Kommunalansattes fellesorganisasjon uttaler i denne ansettelsen: «Etter gjennomgåelse av søkerne(2) ønsker vi å avgi følgende uttalelse: 1 Ådahl, Dag søknad nr. 1 (B). Begrunnelse: Nesten 10 års erfaring som kirketjener i Oslo komm…..» og videre: » Vi finner bare å gi uttalelse for søker nr. 1″ Dette viser at ansiennitet er det som vektlegges høyest.«
Kommunalansattes fellesorganisasjon dolker meg i ryggen. Som avsnittet over viser så hadde ansiennitet en vesentlig vektlegging i ansettelsesprosessene. Ved en gjennomgang av alle søkerne på de stillingene jeg hadde søkt, hadde jeg lengst ansiennitet i de fleste. Jeg skriver derfor et brev til KFO – Kommunalansattes fellesorganisasjon (30.04.1995) og ber om å få bli medlem og for å få hjelp. Det kom aldri noe skriftlig svar. Men, det kom enn telefon. Budskapet var: «Jeg har hatt møte med de tillitsvalgte blandt klokkerne og kirketjenerne. De sa at du passer ikke kirken. Du må finne en annen type jobb.» Noen begrunnelse fikk jeg ikke.
Førsteseptember 1995 begynner jeg som klokker og kirketjener på Romsås. Det var egentlig 2 stillinger: Klokker 78% og kirketjener 22% Stillingene kunne søkes hver for seg eller samlet.
Neste innlegg: 1995.09.01 Romsås – Starten – Den gode tiden.
Innlegget ble opprinnelig publisert 12. juli 2022 men på grunn av kronologien er datoen blitt endret.
Trefoldighet menighetsblad ser ut til å ha hatt sitt siste nummer høsten 1982. I arkivet hos meg finnes det ikke noe spor etter menighetsblad eller lignende før et meldingsark – nr. 7 1983. Det er skjedd store forandringer. De fleste endringene rammet meg hard. Med nye ansatte fulgte trakassering, mobbing og ondsinnet sladder. Verst ble det etter mitt politiske engasjement i Polen. Dette ble avslørt i desember 1986. Jeg holdt ut enda en tid, men søkte etterhvert permisjon for en periode for så å søke avskjed i april 1988. Det ble for mye – mobbing og trakassering.
Trefoldighetskirken. Scannet fra en papirkopi eiet av meg. Fotograf er ukjent.
Nye ansatte – nye utfordringer. I det siste menighetsbladet for 1982 opplyses det at Erling Revheim nå er fungerende sogneprest. Det er tilsatt en vikar for ham, Kristian Ljønes. Det refereres også til en artikkel i Aftenposten om Ivar Ruuds avskjed i Trefoldighetskirken. Det kan ha kommet et julenummer av menighetsbladet i 1982. I mitt arkiv har jeg ikke noe skriv før Meldingsblad nr. 7 1983.
Store endringer i Trefoldighetskirken. Det er gått nesten ett år. Nå er Victor Andersson ny sogneprest. Erling Revheim er sluttet som res. kap. Stillingen er utlyst – med 6 søkere som resultat. Det er kommet en vikar: H. Fløttum Høen. Rolf Strøm, som tidligere var kirketjener, er kommet tilbake som klokker. Jeg står oppført som kirketjener – riktignok med feilskrevet navn.
Flere endringer i Trefoldighetskirken. I det første meldingsbladet for 1984 opplyses det at organist Magne Elvestrand slutter i februar, men fortsetter til ny organist er ansatt. Ny residerende kapellan er tilsatt. Han heter Odd Anders Bergfald og tiltrer 1. april 1984 . I mellomtiden fungerer en vikar.
Polenaksjonen – omtaler i menighetsbladet. Sentrumsmenighetene samarbeidet om innsamling av brukte klær til Polen. Det var politisk uro der og mangel på det meste. 1.350 sekker med brukte klær ble samlet inn og sortert. 3 Trailere fra PEKAES – det statlige polske transportselskapet, kjørte til byen Wroclaw. Der overtok det lokale bispesetet fordelingen lokalt. En representant for domkirken og jeg fulgte med lastebilene til Polen.
Teologiske studenter bærer sekker med brukte klær til en lager kirken har. I bakgrunnen sees katedralen på Ostrow Tumski. På tårnet er det en tekst: «Frelsesjubileum»
Ny residerende kapellan – presentasjon. I Meldingsblad for Trefoldighet menighet for april 1984 presenteres den nye kapellanen. I listen over telefonnummer og adresser står jeg fortsatt oppført som kirketjener. Nå med korrekt navn.
Enda en nedslående nyhet – Signe og Harald Hvalbye slutter – og flytter. Signe og Harald ble mine beste venner fra dag èn. De var vaktmestere i menighetshuset. De bodde i 1. etasje der, jeg i 3. Det var en baktrapp mellom etasjene . Den ble flittig brukt. Signe var en mester i kjøkkenet. Det fikk jeg stor glede av. Som regel ufortjent. I meldingsbladet for oktober opplyses det om at de har sagt opp sin stilling. I Meldingsbladet for Trefoldighetskirken for mai 1985 opplyses det at Signe og Harald Hvalbye flytter til Romsås. Jeg tror flyttingen skjedde i mai eller juni. Det ble et stort tap for meg. Nå var alle de jeg hadde arbeidet med siden høsten 1978 borte.
En stol til besvær – ett stemningsbilde. Dette bråket var det kapellan Bergfald som satte igang. Det gikk utover meg som kirketjener og klokker Rolf Strøm. I mange år hadde vi hatt en god stol å sitte på under gudstjenesten da vi hadde tjenste som klokker. Bergfald mente at den stolen var for fin. Det skulle brukes en «pinnestol» fra kontoret. Det ble en opphetet diskusjon og en dårlig stemning. Strøm og jeg meldte at om nødvendig kunne vi sitte på gulvet.
En stol til besvær. Det finnes to slike stoler i kirken. Dette bildet er fra sakristiet.
Et stemningsbilde til – arbeidsmiljø. Da Magne Orvik begynte som organist ble det mye mer øving på orgelet i kirken. Jeg hadde mesteparten av min arbeidsdag der. Terpingen på orgelet ble etterhevrt en stor belastning. Jeg forsøkte å få til en ordning med Orvik. Han kunne selv bestemme når han skulle øve. Jeg ville vite når, slik at jeg kunne tilpasse meg etter det. Nei! Han skulle øve når han ville uten å ta hensyn til meg.
Damen – en bytur – et overgrep? Damen hadde Volvo Amason. Den var blå metallic. Damen var ca. 25 år gammel. Damen var teologisk student. Damen parkerte i samme bakgård som jeg gjorde. Slik ble jeg kjent med Damen. Fra tid til annen ville Damen ha meg med ut for å ta et glass øl. Etter en slik bytur ble Damen med hjem. Dette ble senere omtalt som et overgrep. Av hvem? Av Trefoldighetskirkens prestekontor. Og hvordan havnet historien der? Damen bodde hos sin farmor. Hun var aktiv i Trefoldighet menighet. Jeg så aldri Damen i Trefoldighetskirken. Mer om dette senere.
Middag på Restauranten – en offentlig utskjelling. Fra tid til annen spiste jeg middag på Restauranten. Restauranten var et hyggelig sted hvor jeg fikk venner. En ung mann. Antagelig fra Bergensområdet. Han hadde grønn Citroen 2CV. Han var venn med sønnen til sognepresten. Ved dette tillfellet startet han en utskjelling av med – så hele restauranten hørte det. «Nå måtte jeg slutte å springe etter konfirmantene!» Victor Andersson (sognepresten) var så fortvilet. Han visste ikke hva han skulle gjøre med meg – og min oppførsel. Han hadde bedt om råd hos sønnen sin. Sønnen brakte dette videre til han med den grønne Citroenen. Han har dobbeltnavn.
«Hele Norge går og ler av deg! Ingen vil kunne stole på deg mer! All tillit du har opparbeidet gjennom årene er falt bort!»
Året 1986 går mot slutten – en ny stor sak. Saken vil bli omtalt i et eget innlegg – men den hører definitivt til den onde tiden – den opphørte ikke før jeg slutter våren 1988. I denne saken er det ikke noen informasjon å hente i meldingsbladet, men det er nok å hente i pressen. Det gjelder arrestasjonen i Polen i desember 1986.
Prosjektet i Polen – massiv mobbing av meg. I noen dager var det en massiv pressedekning av at jeg ble arrestert i Polen. Bakgrunnen for arrestasjonen vil bli presentert i et eget innlegg. Avslutningen av pressedekningen kunne vært bedre – og ble brukt mot meg.
Mobbingen starter – hele Norge går å ler av deg! Det var kapellanen som var verst. » Hele Norge går å ler av deg». «All tillit du har opparbeidet gjennom årene er falt bort». «Ingen vil noen gang kunne stole på deg mer» Dette var et gjennomgangstema over tid.
Sognepresten er kraftig opprørt. Sognepresten var kraftig opprørt over at vi hadde drevet undergravningsvirksomhet mot den polske staten. Sognepresten, Victor Andersson, har selv fortalt om hans arbeid for hjemmefronten under siste krig. Norge var okkupert av Tyskland. Norge hadde sin regjering i eksil i Storbritannia. Andersson transporterte illegalt materiale for hjemmefronten. Den norske befolkningen var underkuet av Tyskland
Polens situasjon i 1981 – unntakstilstand. Polen var okkupert av Sovjetunionen. Polen hadde en regjering «på sovjetiske bajonetter.» Polen hadde en eksilregjering i Storbritannia. Den polske befolkningen var underkuet av Sovjetunionen. Polen var altså i samme situasjon i 1981 som Norge var i 1940. Vi forsøkte å hjelpe med å smugle illegal litteratur inn i Polen og informasjon ut av Polen. Oppdragsgiverene var Polens eksilregjering i London, Solidaritet i utlandet og Vatikanet, med pave Johannes Paul II i spissen.
Arrestasjonen i Polen i desember 1986. Det ble en stor pressesak. Etter to dager i fengsel ble det arrangert en rettsak hvor jeg ble dømt til en mindre bot samt inndragning av bilen. Rettsaken ble overført direkte på Polsk rikstv. Jeg kom hjem med tog. Sognepresten var opprørt. De andre mobbet. Det ble begynnelsen på slutten.
Byggearbeider – ved kirken og ved menighetshuset. Det ble etterhvert omfattende byggearbeider både rundt kirken og ved menighetshuset. I meldingsbladet for september 1986 klager sognepresten over dette. Utfordringen er adgangen – tilgangen. Det nevnes også at menighetshuset må «rømmes» Det ble også etterhvert problemer med å bo i menighetshuset. Det vil komme eget innlegg om det.
Flytting av kontor og annen virksomhet. Det opplyses ikke om noen nevneverdige endringer i virksomheten for oktobernummeret av meldingsbladet i 1987. Det opplyses at møtevirksomheten er flyttet til Margaretakyrkan. I meldingsbladets novemberutgave opplyses det at kontorene er flyttet til brakkerigg ved kirken. En annen endring er at jeg ikke er oppført som kirketjener lenger. Jeg har tatt permisjon.
Permisjon – søknad ikke innvilget. I 1983 var den gode tiden over. Særlig opplevde jeg stadig angrep fra organistens og fra kapellanens side. Jeg forsøkte å forsvare meg. Klokkeren, Rolf Strøm ble også plaget. Jeg søker om permisjon. Det dokumentet har jeg ikke. Jeg tok permisjon for å begynne i en annen virksomhet. Det var mye usikkerhet knyttet til den nye virksomheten. For å sikre meg søkte jeg om permisjon for 6 mnd. med mulighet til forlengelse til ett år. I sitt svarbrev fra september 1987 meddeles det at jeg enten måtte søke om 6 måneder eller ett år. I februar 1988 søker jeg om fortsatt 6 mnd. permisjon fra 1. mai til 30. oktober 1988. Denne søknaden ble avslått. I ettertid er det slått fast at det er uvanlig å bli nektet permisjon etter så lang tjenestetid.
Den gode tiden er over – jeg føler meg presset ut. Alle hendelsene beskrevet i dette innlegget er ikke hyggelig lesning. I og med at den andre permisjonssøknaden ble avvist følte jeg meg presset ut. I ren frustrasjon skrev jeg en oppsigelse datert 2. februar med fratredelse 30. april 1988. Den onde tiden var ikke slutt med det.
Neste innlegg: 1990.05.03 Jobbsøknader 1990 – 1995 KFO dolker meg i ryggen. Trefoldighet menighet truer.
Innlegget ble opprinnelig publisert 4. juni 2022. På grunn av kronologien er publiseringsdaten blitt endret.
Veien til Trefoldighetskirken gikk gjennom gospelkveldene som Guds Fred arrangerte. Hvordan jeg ble oppmerksom på den ledige kirketjenerstillingen husker jeg ikke. Jeg søkte og fikk stillingen. Denne var den gode tiden. Det er ikke mye arkivert fra den tiden utenom menighetsbladene.
Kveldsgudstjenester – aftensang. Trefoldighetskirken var på den tiden pålagt å holde kveldgudstjenester hver søndag. En søndag i måneden var kveldsgudstjenesten gjort om til gospelkveld med Guds Fred. Det er i ettertid blitt sagt at de kom opp mot to tusen unge på disse arrangementene. Noen mener flere. Begge deler er nok overdrevet.
Bilde fra Trefoldighetskirken. Eierskapet til dette bildet er ukjent. Jeg har hatt papirkopi siden 80-tallet.
Et kort tilbakeblikk – personalet. Da jeg begynte 1. november 1978 var Ivar Ruud sogneprest. Erling Revheim residerende kapellan og Magne Elvestrand organist. Tittelen kantor var ikke mye brukt. Richard Madslangrud var klokker. Han og kona, Helga ble etter hvert mine gode naboer. I menighetshuset i Keyersgate var Signe og Harald Hvalbye vaktmestere. Disse ble etter hvert mine gode venner.
Menighetsbladet – presentasjon. I menighetsbladet for desember 1978 blir jeg presentert med noen få ord – og med bilde. Videre viser listen over telefoner og adresser at jeg hadde flyttet til menighetshuset i Keysersgate 13 allerede i desember 1978 – en måned etter at jeg begynte.
Han er født i Østerdalen og er 24 år. Han er utdannet i elektrikerfaget, både når det gjelder svakstrøm og sterkstrøm. Vi ønsker vår venn velkommen og håper at Gud vil bruke han her som han har gjort andre steder. Ta vår venn, Dag med i deres bønner. Velkommen kjære venn.
Bildet og teksten er hentet fra Trefoldighetskirkens menighetsblad for desember 1978.
Et tilbakeblikk til – kirketjeneren slutter. Inntil september 1978 var Rolf Strøm kirketjener i Trefoldighetskirken. I menighetsbladet for september takkes Rolf Strøm for innsatsen i Trefoldighetskirken. Han er blitt klokker i Gamlebyen kirke. I samme nummer av menighetsbladet annonseres det etter ny kirketjener i Trefoldighetskirken. Samtidig opplyses det at tidligere klokker og kirketjener, Sveinung Strand, skal vikariere i stillingen inntil ny kirketjener er tilsatt. Rolf Strøm kom senere tilbake som klokker i Trefoldighetskirken. Mer om det senere.
Møteserie med Sigvard Wallenberg – mistanke om underslag. Møteserien foregikk i perioden 10. – 14. september 1980. Wallenberg var et kjent navn Scandinavia på den tiden. Første kvelden var kirken full. Det var kollekt for å finansiere møteuken. Neste dag var det ikke fullt så mange. Kollekten var omtrent halvparten av hva den var dagen før. Det ble ganske direkte rettet mistanke mot meg eller de jeg hadde skaffet for å ta opp kollekten.
Menighetsrådet – kandidater. 18. oktober 1982 var det valg til menighetsråd i Treoldighet menighet. 18 kandidater hadde sagt ja til å stille til valg. Jeg var en av de, og ble valgt. Ett møte ble holdt på Sogn hagekoloni. Det ble tatt bilder der. Jeg har en kopi.
Menighetsrådet samlet på Sogn Hagekoloni. Det klokkeren, Richard Madslangrud som inviterte oss dit. Mange på bildet er døde. De levende er ikke spurt.
Sogneprest Ivar Ruud slutter – det skyer over. I menigehtsbladets sommernummer for 1982 meldes det at både klokker Richard Madslangrud og sogneprest Ivar Ruud slutter pr. 1. september 1982. Begge var mine gode venner. Jeg visste ikke da at skyene hadde et kraftig tordenvær i seg.
Vikarprester – ny fungerende sogneprest. Etter 1. september 1982 var Erling Revheim fungerende sogneprest. Som fungerende reiderende kapellan ble Kristian Ljønes ansatt. Det var også en annen endring. Gospelkveldene hver første søndag i måneden ble annonsert med «Folk fra Guds fred» Nå er det kun annonsert med «Gospelkveld» Årsaken er ukjent. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg kom godt overens både med Revheim og med Ljønes.
Avslutningen på den gode tiden. Dette var avslutningen på den gode tiden. Det er enda nesten fem år til at jeg gir opp og slutter. Det som kommer er beskrevet som den onde tiden. Det blir neste kapittel.
Innlegget ble opprinnelig publisert 26. juni 2022. På grunn av kronologien dato for publiseringen endret til tidspunktet for hendelsene.
