Stikkord: Mobbing

Publisert

2021.01.01 Nytt år – nye hendelser – nye trakasseringer.

Begynnelsen av året handler mye om strøm og nettleie. Fra januar 2021 ble vi pålagt hjemmekontor. Det var også noe spørsmål om inventar. Det er behov for noe teksnisk utstyr. Dette ble en lang og vanskelig historie. 42 e-poster om et headset. Det kom aldri.

Hjemmekontor – etter forsinkelse – koronapandemien. 24. januar 2021 kom det anbefaling om hjemmekontor. Etter hva jeg husker er dette nesten ett år etter at de første anbefalingene kom. Det var også møter i Avdelingens kontor. Der var det veldig trangt. Vi var anbefalt å holde avstand.

MS Outlook – tommme mapper. Ved en tilfeldighet ble det oppdaget at undermapper i MS Outlook er tomme. Det ligger flere års arbeid i de mappene. Det kan ha skjedd ved oppgradering av MS Windows. Kirkeparter mener at det er jeg som er ansvarlig. Jeg har ikke gjort noe med dette og krever at Kirkepartner retter opp skade de har forårsaket. Dette ble det dårlig stemning av. Kirkepartner beskylder meg for noe jeg ikke har gjort. Etter e-poster å dømme er ikke saken løst pr. mai 2021. Trakassering.!

Mobiltelefon – viderekobling – tilbakekobling. For flere år siden var det ønske fra Avdelingen om at mitt offisielle mobilnummer skulle brukes. Jeg hadde brukt mitt private nummer. Det samme gjorde andre. Dette ble løst med at det offisielle mobilnummer ble viderekoblet til mitt private – til alles tilfredshet. KfiO byttet leverandør av teletjenester. Dermed forsvant viderekoblingen. Dette var ikke jeg klar over. Over noen år var jeg nesten utilgjengelig pr. mobil. Når dette ble oppdaget «satte jeg Avdelingen på saken» Det jeg ikke var klar over var at dette kunne jeg ordne selv. Da viderekoblingen ble satt opp sist, var det vår datavadeling i KfiO som hadde rettigheter til det. Det å bli fratatt viktig arbeidsverktøy uten varsel er trakassering.!

Akersbakken 32 – sett fra Vor Frelsers Gravlund en sommerdag.

Stillingen – ytelse i arbeidet. I en telefonsamtale med Avdelingen ble det opplyst at jeg yter for lite i stillingen jeg har. Jeg ble kraftig opprørt. Det finnes hverken arbeidsinstruks eller eller arbeidsbeskrivelse. Jeg er også blitt orientert om at jeg ikke er omfattet av noen stillingshjemmel. Jeg forsøkte samme dag å få bekreftet påstandene skriftlig. Avdelingen påstår i ettertid at den ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen over. Dette kan ikke tolkes annerledes enn en trakassering.

Trakassering – fratatt oppgaver. I mange år har det vært mitt ansvar å kontrollere forbruk av strøm og forbruk av renovasjonstjenester. Dette var oppgaver som jeg likte. I perioden som vakt i Gatekapellet kombinerte jeg tjenesten med fakturagjennomgangene. Dobbelt jobb var forslag fra meg – noe jeg tilbød. De eneste oppgavene jeg hadde igjen da var innsamling av historisk materiale – en krevende oppgave, særlig for armer og skuldre. Igjen en trakassering.

Headset – bestilling – ikke levert. Vi er kommet frem til juni 2021. Det er tydelig at jeg blir motarbeidet og og til tider trakassert. For å kunne følge med i møter på MS Teams var det behov av et headset. Dette var ikke noen stor kostnad og ble bestilt i begynnelsen av juni for levering hjemme. I slutten av august var det fortsatt ikke levert. Det var også skjermer i bestilling. Det er 36 e-poster og telefonsamtaler i forbindelse med headsetet. Det kom aldri. Enda en trakassering.

Skjermer – kom til slutt – ringer ikke ved levering. Det ble mye frem og tilbake med bestillingen av to skjermer. Jeg ventet på at transportøren skulle ringe – og kunne derfor nesten ikke bevege meg fra hjemmet. Avtalen var at skjermene skulle leveres hjemme. Skjermene skulle leveres av Dustin AS. Etter mye frem og tilbake fikk jeg kontakt med Dustin. Den resulterer i en e-post som forteller at avtalen mellom Dustin og transportøren er slik at det ikke skal ringes til kunden, men levers rett på døren. Det betyr at jeg ikke kan gå ut av huset i arbeidstiden. Noe annet er at det ikke er ringeklokker med navn på, bare nummer. Jeg fikk skjermene til slutt. Med så mange vanskeligheter nærmer det seg trakassering. Dette er en merkelig avtale. E-posten fra Dustin AS følger her.(pdf)

«Domenet med mye historisk materiale ble heldigvis spart. Det opprinnelige kravet var at alle skulle slettes.»

Kirkepartner AS – databaser – Kirkepartner AS snakker ikke sant. Det ble veldig dårlig stemning. Andre skulle ta over mine oppgaver som jeg hadde løst til alles tilfredshet. Selv om min utdannelse som elektronikkingeniør var gammel, så kunne jeg det grunnleggende. Utover nittenåttitallet og nittennittitallet hadde jeg tilegnet meg en ikke uvesentlig kunnskap om databaser. Dette kom til nytte nå. Både når det gjelder eiendommene, renovasjon, energi og inventar hadde jeg fått satt opp databaser hos Kirkepartner AS. Da andre skulle ta over disse oppgavene var det naturlig at vedkommende fikk tilgang til databasene og med litt opplæring kunne bruke data fra mange års arbeid. Kirkepartner AS nektet for at det fantes noen databaser. Dette var verktøy jeg hadde brukt daglig over mange år. Jeg ble ikke trodd før ledelsen i Kirkepartner AS bekreftet at jeg hadde rett. I mellomtiden hadde Kirkepartner AS overbevist mine kollegaer om at jeg ikke snakket sant. Det ble en veldig dårlig stemning. Jeg har aldri hatt noen «skarp tone» overfor kirkepartner. Jeg vet ikke hvorfor de skulle ha en grunn til å trakassere.

Kirkebyggdatabasen – tilgang til kollega. Den inventardatabasen som det ble brukt flere år på å opprette var delvis finansiert av Oslo Forsikring. KA har også en database. Kirkebyggdatabasen. Den har en inventarmodul. Det ble et press fra KA om å registrere inventaret i kirkene våre i denne databasen. Det var klar beskjed fra Avdelingen at denne databasen hadde et klart formål og skulle ikke blandes med KA`s kirkebyggdatabase. Allikevel ble det krav fra Avdelingen om at den skulle deles. Jeg ville ikke ha ansvaret for dette og ber den som har fått oppgaven å selv kontakte Kirkepartner AS. Som nevnt i avsnittet over nektet Kirkepartner AS at en slik database fantes – og mente dermed at jeg løy. Den som skulle bruke databasen ble sint på meg. En annen sak er at KA sin inventarbase allerede var ferdig utarbeidet – tilfredsstillende. Hele denne historien fremstår som trakassering.

Domener – oppsigelser. Hvorfor ikke Avdelingen tok dette direkte med meg vet jeg ikke. En kollega i avdelingen fikk det oppdraget. Jeg var pålagt av den forrige Avdelingen å sikre oss domener – 6 i tallet. Nå var det krav om at 7 domener skulle sies opp – inkludert det domenet som inneholdt mange års arbeid. Det merkverdige med dette er at det skulle sies opp flere domener enn de vi hadde. Domenet med mye historisk materiale ble heldigvis spart. Det opprinnelige kravet var at alle skulle slettes.

Tyveri av laptop – senere ombytting – tyveri. I slutten av september etterlyste jeg en laptop. Jeg fikk med maskinen fra Oslo hospital ved flytting derfra. En gang i sommer sjekket jeg om den fortsatt var på mitt kontor. Det var den ikke. Nå i høst 2021 fant jeg den liggende helt åpenlyst på kontoret – trodde jeg. Men det var ikke den samme. Den som ligger der nå har ødelagt batteri. Den er blitt byttet av noen – en nesten ny laptop er byttet ut med en som er ødelagt. Jeg skriver e-post til Dataavdelingen om dette.

Sykemeldinger – sykepenger – endring etter alder 67 år. Nav skriver melding til meg at jeg har rett til sykepenger i 52 uker. En annen melding kommer til KFIO. Den beskriver en vesentlig kortere sykemeldingsperiode. Det blir slutt på sykepenger fra 02.12.2021. I brevet fra NAV står det «Datoen da du ikke lenger kan få sykepenger begynner å nærme seg. Man kan få sykepenger maksimalt i 52 uker, for deg vil det si 02.12.2021.» Jeg ble sykemeldt på høsten. Det er langt fra 52 uker – ett år. Her forsøker NAV å lure meg. Avdelingen er uenig og vil ikke betale lønn etter 2. desember – om jeg fortsatt er sykemeldt. Legen har ikke hørt om denne begrensningen.

Legebesøk – forsøker å jobbe 20% Etter legebesøket 1. november blir vi enige om at jeg skal forsøke å jobbe 20% Det er kontorforholdene som er største problemet. Jeg hadde sykemelding fra 15. september 2021. I løpet av høsten var det noe misnøye fra Avdelingens side da jeg ikke var klar over at egenmelding tilsvarer sykemelding. Jeg forsøker å rydde opp i dette med noen e-poster til avdelingen. Jeg forsøker også å få hjelp av Lønn. En del e-poster går frem og tilbake. Det fører ikke til noe.

Det er heller ikke kommet en eneste tilbakemelding på det arbeidet jeg har gjort det siste året.

Desember 2021 – nytt pålegg om hjemmekontor. «Nå er det alvor» Dette fra pressekonferanse med statsministeren. Som nevnt over så er kontorforholdene største problemet for meg i AB32. Nå kan jeg ha hjemmekontor.

En utrivelig høst – mangel på meningsfylte oppgaver. Høsten ble utrivelig. Sommeren var også det. Jeg forsøkete meg på kontoret. Det ble jeg dårlig av. Så kom sjokket med at jeg kun har rett til 60 dager sykepenger. Merkelig dette da myndighetene vil at arbeidstagere skal stå lenger i arbeid. Jeg ble fratatt den ene oppgaven etter den andre som jeg likte å drive med. Med god hjelp fra Kirkepartner AS. Her er et utsnitt fra melding til Lønn datert 22. desember 2021. »

«Når jeg bruker uttrykket avskjed så er det i praksis det. Jeg er sykemeldt, jeg får
ikke sykepenger, jeg har ingen fornuftige oppgaver. Jeg har alt for dårlig
kontorplass, det er ingen vilje til å kjøpe inn det utstyret som trengs for å gjøre de
pålagte oppgavene. Andre har tatt over de oppgavene som jeg hadde. Det er heller
ikke kommet en eneste tilbakemelding på det arbeidet jeg har gjort det siste året. I praksis
er jeg presset ut.«

«Når jeg nå har levert oppsigelsen så er det i visshet om at jeg ikke vil kunne få det
noe bedre de siste årene jeg kunne ha jobbet. Jeg er blitt trakassert mer eller
mindre de siste 20 årene. Jeg skal nå bruke tiden på å skrive hva jeg har opplevd de
siste 40 årene.«

Sluttavtale – krav fra HR. Jeg tror det ligger en felle her. En kollega som ble presset ut hadde aldri hørt om en slik avtale. Det kom et forslag som det var krav om at jeg skulle undertegne. Avtalen skulle være konfidensiell. Slik jeg leser avtalen var det mange krav til meg – ingen løfter eller fordeler til meg. En slik avtale ville jeg aldri undertegne. Den ville begrense hva jeg ville ytre meg om i mitt arbeidsforhold gjennom over 35 år. Avdelingen ble også klart og tydelig varslet om dette. Dette er opplagt en felle for å kneble meg.(pdf)

De siste månedene i KfiO. Som jeg husker der ble det en blanding av hjemmekontor og ferieavvikling fra årsskiftet og frem til fratredelse 31. mars 2022. Det ble spørsmål om datautstyr som jeg hadde brukt måneder på å fremskaffe. Jeg vil gjerne beholde dette og setter opp en estimert verdi. Dette ble avskjedsgaven til meg. Jeg er takknemlig for den.

Publisert

2005.06.00 Møte med Kirkevergen og Personalavdelingen i juni 2005. Oslo indre Øst og Kampen kirke.

Det var i juni 2005. Datoen er ikke notert. Jeg ble kalt inn til møte i Akersbakken 32. Omtrent en måned senere ble jeg kalt inn til Personalavdelingens kontor. Jeg ble presentert for følgende: daglig leder i Kampen slutter. Personalavdelingen vil at jeg skal etterfølge han der som daglig leder. Dette er i tråd med det siste punktet i referatet fra møtet i juni. Dette ble det ikke noe av. Kirkeforvalteren, Gunhild Roer Ludvigsen, påstår at det er hun som er daglig leder i Kampen. Jeg har noe søndagstjeneste i Kampen men er noe sykemeldt på grunn av en vond arm. Dette betror jeg sognepresten – under 4 øyne – at de burde fått en ansatt som var i bedre form. Man skulle tro at prester har taushetsplikt. Slik var det ikke i Kampen. Kirkeforvalteren var rasende og beskyldte meg for illojalitet. Det var mange møter i siste halvdel av 2005. Mye var om sykemeldinger og om hvilke oppgaver jeg skulle ha i Oslo indre Øst. Jeg var en del «på tilbudssiden» men ble kontant avvist. Konklusjonen var at jeg var uønsket. Året går mot slutten.

Møte i juni med Kirkevergen og Personalavdelingen. Det kom en rekke spydigheter under møtet. Det var sikkert ikke bare spydigheter, men det er de jeg husker.

1. Hvorfor jeg – som mener å ha blitt så dårlig behandlet i kirken – fortsatt vil jobbe der.
2.Hvordan jeg – som har et så dårlig rykte – plutselig hadde forandret meg slik at jeg var en så god medarbeider.
3.Hvordan kirkelig felleråd skulle få plassert meg i en menighet med det dårlig ryktet jeg hadde…

Dette møtet – som tidligere – omhandlet ikke i det hele tatt mitt arbeide. Det omhandlet kun meg som person. Det var Kirkevergen som hele tiden førte ordet – Personalsjefen kom vel med noen kommentarer – jeg husker ikke hva hun kommenterte.

1: Jeg mener at kirken er det stedet jeg vil arbeide – det er meningsfylt, jeg opplever at der får jeg brukt mine evner. Videre har jeg hatt 90% av mitt yrkesaktive liv i kirken. Det er dette jeg kan – det er dette jeg vil. Videre er ikke jeg som er over femti år særlig attraktiv på
arbeidsmarkedet. I praksis er jeg ufaglært – den utdannelsen jeg har fra tidigere er «gått ut på dato» At jeg er blitt dårlig behandlet kan bekreftes ut fra de konkrete ting jeg har opplevd.

2: At jeg har et dårlig rykte kommer ikke som noen overraskelser – det med rykter kirken kommuniserer. Kirkevergen brukte antagelig selv rykter mot meg da han beskyldte meg for ting jeg ikke kjenner til. Mitt argument til denne påstanden var i dette møtet at jeg ikke har opptrådt annerledes på andre steder heller. Kirkevergen ville bruke meg som kursholder på hvordan man kan forandre seg… (antagelig en spydighet)

3: Det er opplagt et problem å plassere meg i en menighet med det dårlige rykte jeg har – som han selv for det meste har bidratt til – sammen med sognepresten i Sagene (samt noen til) I dette møtet hevdet jeg at da fikk han la meg slippe til å prøve … så fikk de se hvordan det ville gå.

Møte med Personalavdelingen – juli 2005. Personalavdelingen kalte meg til sitt kontor andre uken i juli 2005 – budskapet var som følger. Menighetsforvalteren – d.v.s daglig leder i Kampen menighet, har sagt opp sin stilling. Etter møtet vi hadde 4. januar i år har det hele tiden vært meningen at jeg skulle få en ordinær stilling i en menighet. Nå var anledningen der – jeg måtte bruke den. Personalavdelingen ville at jeg skulle etterfølge han i Kampen.

Over flere år har det vært en uenighet mellom Kampen menighet, dets prester og menighetsrådet, om plassering av betjeningen. Kirkelig fellesråd har hatt et prøveprosjekt om «samlokalisering» av de administrative stillingen for Kampen, Vålerengen, Grønland og Gamlebyen i et felles kontor. Kampen har ikke villet delta i dette. De mener at betjeningen må være nær der kirken er.

Personalavdelingen ville at jeg skulle overta etter menighetsforvalteren i Kampen. Det var knyttet en betingelse til dette. Jeg skulle plasseres på det felles menighetskontoret for «Kirkene i gamle Oslo» på Tøyen. Dette ville bli krevende mente Personalavdelingen. Det ville kreve diplomatisk dyktighet å få dette igjennom – for det første får Kampen «pådyttet» en person som de selv ikke har vært med på å ansette – og sist, men ikke minst, vedkommende skal være plassert på et annet sted enn de ønsker..

Med denne bakgrunnen var det overraskende at Personalavdelingen tilbød meg dette. Men, etter møtet med Kirkevergen og Personalavdelingen i juni mente jeg at jeg var vurdert som den riktige personen som menighetsforvalter i Kampen. Jeg hadde fått et «løft» – d.v.s jeg hadde kommet et trinn oppover i systemet. Jeg ville da kunne akseptere overflytting til felles kontor for Oslo indre Øst – altså være lojal. Dette ville være mitt bidrag – at jeg ville arbeide for at flyttingen av betjeningen fra menighetshuset på Kampen til felles kontor på Tøyen skulle gå så smertefritt som mulig.

Menighetsforvalter i èn dag – brev fra KfiO til Kampen menighet. Den 17. juli 2005 ble det holdt et møte med Kirkeforvalteren. Der ble det opplyst at jeg ikke skulle være menighetsforvalter i Kampen allikevel. «Det er det jeg som er» opplyser Gunnhild Roer Ludvigsen. Dette er det motsatte av hva Personalavdelingen lovet tidligere. I et brev fra KfiO til Kampen menighet beskrives jeg som adminstrativ ressurs. Det skal være en dag i Kampens kontorer og tre dager i felles menighetskontor for kirkene i Gamle Oslo. Jeg har kommentert det slik i ettertid:

«Forskrekkelsen var stor da jeg fikk kopi av brev fra Kirkelig felleråd til Kampen menighet datert 18. juli 2005. Der sto det motsatte av hva vi var blitt enige om. Jeg kunne akseptere å arbeide på det felles menighetskontoret for Oslo indre Øst – jeg hadde kommet videre. Ettersom passeringen på menighetskontoret for Oslo indre Øst har vært et tema for stor uenighet siden tidlig vinter 2003 burde Personalavdelingen ha forstått at jeg ikke uten videre ville akseptere denne løsningen uten at det var – for å bruke Personalavdelingens egne ord – en «ny situasjon» Dette var et tilbud til – ikke noen form for press. Jeg svarte ja til dette tilbudet men som det viser seg – på feil grunnlag.«

Sognepresten i Kampen bryter sin taushetsplikt. Selv om jeg er sykemeldt, går jeg til Gudstjeneste i Kampen kirke søndag 11. september 2005. Kirketjeneren, som egentlig skulle ha sin frisøndag, skulle til et annet arrangement samme dag. Jeg ønsket å hjelpe han slik at han kan komme seg av gårde tidligere. Antagelig var det under kirkekaffen etter gudstjensten jeg snakker med sogneprest Kirsti Aasen.

Sogneprest Aasen uttrykker sterk misnøye med hvordan Kirkelig fellesråd i Oslo har håndtert bemanningssituasjonen i Kampen menighet. Ettersom samtalen er fortrolig vil ikke jeg gå i detaljer om den. Jeg betror meg til henne om hvordan jeg ser på situasjonen for meg. Jeg er sykemeldt på grunn av smerter i en arm, jeg har en 20% uførepensjon fordi jeg har i det siste, nesten 20 år, vært utmattet og uten energi. Konklusjonen av dette er at Kampen menighet burde ha fått en bedre medarbeider.

Telefonsamtale med kirkeforvalter Ludvigsen 21. september 2005. Som nevnt over var jeg sykemeldt en periode høsten 2005 – helt eller delvis. Kirkeforvalter Ludvigsen ringer for å høre hvordan det går med sykemeldingen etc. Det som er oppsiktsvekkende er at hun har fått referert en fortrolig samtale jeg hadde med sogneprest Kirsti Aasen – antagelig 11. september. Sogneprest Aasen uttrykker sterk misnøye med hvordan Kirkelig fellesråd i Oslo har håndtert bemanningssituasjonen i Kampen menighet.

Min samtale med Kirsti Aasen har opprørt kirkeforvalteren. Hun opplyser at hun vil rapportere dette til personalsjefen i kirkelig fellesråd samme dag. Jeg vil ikke forsøke å stoppe henne, men sier at jeg neste dag, torsdag 22. september 2005, vil besøke administrasjonen i Akersbakken. Om de vil snakke med meg så er jeg tilgjengelig da.

Møte i Akersbakken 32 – KfiO 22. september 2005. Bakgrunnen for møtet var en telefonsamtale med kirkeforvalter i Gamle Oslo, Gunnhild Roer Ludvigsen, dagen før. Ludvigsen lurte på hvordan det gikk fordi jeg er sykemeldt på grunn av problemer med en arm. Videre var hun misfornøyd med en uttalelse jeg hadde kommet med til sognepresten i Kampen – Kirsti Aasen. Jeg hadde allikevel et ærend hos Kfio – jeg sa til Ludvigsen at om personalsjef Strand ønsket å snakke med meg så kommer jeg onsdag – dagen etter ca. 11:30.

Dette ble det et møte ut av. Jeg kom egentlig for å lever noen rekvisitter. Ganske snart ble jeg kalt inn til personalsjefen – der sitter også Kirkevergen. Et hovedtema var at jeg hadde uttrykt skuffelse over at jeg ikke ble menighetsforvalter allikevel. Et annet punkt var beskyldinger om illojalitet. Uttalelsen var: «…du lovet jo å være lojal..» (Dette kan vel ikke tolkes anderledes enn at jeg hadde vært illojal?)

1 Det mest ubehagelige er at det blir holdt møte uten at jeg var forberedt.
2Jeg vet aldri hvilket «kort de har i ermet» som kan brukes mot meg.
3Jeg vet aldri hvilken agenda – eller hvilken plan de har for mitt arbeidsforhold videre.
4Det var to stykker mot meg – jeg blir lett presset opp i et hjørne. En snakker (eller mer korrekt avhører) Den andre skriver notater. Jeg har mer enn nok med å forsvare meg – videre – ved neste forhør husker ikke jeg hva jeg har sagt – jeg klarer ikke å notere samtidig som jeg må forsvare meg – de har sine egne notater.
5Jeg får det inntrykket at jeg ikke lenger er ønsket i Kampen menighet. Med bakgrunn i det kommer jeg med flere konstruktive forslag – dette blir møtt med en «kald skulder»
6Etter beskyldinger om illojalitet minner jeg motparten på at jeg faktisk stilte opp og var vakt under menighetsrådsvalget mens jeg var sykemeldt. Jeg hjalp også til under en gudstjeneste mens jeg var sykemeldt – kirketjeneren skulle ha fri. Disse to punktene ble møtt med likegyldighet.

Sykemeldingsperiode – oppfølgingsmøte 5. oktober 2005. Foruten meg var NOFU, Kirkeforvalteren og Personalavdelingen tilstede. Etter referatet å dømme kom det ikke mye ut av dette møtet Det ble delt ut referat fra møtet i september. Referatet var ikke kommet meg i hende på forhånd. Jeg ville derfor ikke diskutere innholdet uten å være forberedt. Kontortjenesten i kontoret på Tøyen ville jeg ikke ta stilling til før jeg hadde vært hos legen. Spørsmålet var om jeg ville bli 100% sykemeldt eller om jeg skulle ha aktiv sykemelding. Dette ville bli avgjort ved besøk hos legen 7. oktober 2005.

Personalavdelingen – brev datert 8. oktober 2005. Under møtet 5. oktober ble det delt ut referat fra møtet i september. Jeg ville ikke kommentere det der og da da jeg ikke var forberedt. 8. oktober skriver jeg derfor et brev til Personalavdelingen. Jeg skriver at jeg var forespeilet å bli daglig leder i Kampen menighet. Dette ble stoppet av kirkeforvalteren. Videre skriver jeg, og hadde fått bekreftet, at Kirkevergens syn på meg var basert på rykter. Dette synet hadde Kirkevergen nå endret.

Vi er altså tilbake til situasjonen vi var i 27. mars 2003. Om jeg ikke begynner å arbeide i menighetskontoret for Oslo indre Øst ville jeg bli oppsagt. Jeg spør i dette brevet til Personalavdelingen om dette fortsatt er tilfelle. Jeg har ikke funnet spor etter noe svar. Brevet ble avsluttet med følgende: » Etter den vending denne saken har tatt, og med den forhistorien som du kjenner til, blir arbeidet i menighetskontoret for Oslo indre Øst svært vanskelig. Videre er en konfrontasjon med sogneprest Aasen ikke til å unngå – hennes videreformidling av vår fortrolige samtale er blitt meget ubehagelig for meg.»

Friskmelding fra 1. november 2005. Legen ville jeg skulle forsøke å arbeide 50% fra 1. november. Dette skriver jeg i en e-post til kirkeforvalteren 25. oktober Jeg skriver også at det ville være en fordel om arbeidsinstruks og arbeidsbeskrivelse vil være på plass før jeg begynner. Det ble en ubehagelig periode. Det var klare tegn til at jeg var uønsket. Jeg skrev en epistel om dette som jeg legger ved her. «En dag på kontoret«(pdf) Arbeidsinstruks og arbeidsbeskrivelse kom aldri.

Tjenester i Kampen kirke høsten 2005. Det ser ut til at jeg hadde noen gudstjenester i Kampen i september og oktober 2005. Den siste ser ut til å hva vært søndag 23. oktober. Det godskrives kun 4 timer for hver gudstjeneste. Det er nødvendig med oppmøte 09:30 på søndager for å gjøre klar til gudstjeneste. Det vil si at kl. 13:30 skulle alt være ferdig – men da er det midt i kirkekaffen. Videre var det ønskelig at kirken skulle være åpen til kl. 15:00. Jeg oppfattet det som et krav fra sogneprestens og daglig leders side. Dette betyr halvannen time gratis jobbing på et arbeidssted jeg var tvunget til å arbeide på. Jeg nektet. Det ble det enda dårligere stemning av.

Siste delen av 2005 – kontoret og søndagstjeneste i Sofienberg. Det ser ut til at jeg skulle jobbe 50% fra 1. november. Etter ubehagelighetene på menighetskontoret for Oslo indre Øst kan jeg ha blitt sykemeldt igjen. Det ble noen tjenester i Sofienberg. Hvorfor det ikke ble flere i Kampen kan komme av at sognepresten der hadde lekket en fortrolig samtale til kirkeforvalteren. Det ble altså søndagstjenster i Sofienberg på slutten av året. Det ser også ut som om det ble noen i julen også. Antagelig julaften. Den kontakten jeg hadde med Sofienberg kunne ikke vært bedre. Det var omsorg hele veien. Fra januar 2006 ser det ut til at jeg hadde søndagstjenester der.

Neste innlegg: 2006.01.01 Fossum kirke – et mellomspill. Tilbake til bygg og anleggsavdelingen.

Publisert

2000.11.01 Iladalen kirke – Den gode tiden frem til 27. mars 2003 – Da ble jeg jaget.

Dette kunne vært en god tid. På tross av elendige kontorforhold hadde vi det veldig trivelig vi ansatte i Iladalen kirke. Men, det ble angrep fra dag èn. Sognepresten på den tiden, Kjell Olav Bø hadde ett stort problem. Jeg hadde en bedre avtale med hensyn til frisøndager enn Sagenes egen kirketjener. Det ble et krav at min avtale skulle bli dårligere. Dette nektet jeg. Videre ble det mye frem og tilbake med hvilke menigheter jeg skulle føre regnskaper for. Iladalen ble tvangssammenslått med Sagene. Sognepresten tok kontroll over begge menighetene. Det ble riktig utrivelig. Jeg ble dårlig behandlet og protesterte på det. Denne delen ender med møtet 27. mars 2003 hvor jeg ble truet med oppsigelse. Det fremkom også beskyldninger om grovt munnbruk i den grad at «Ingen vil jobbe sammen med meg» Videre fremkom det beskyldninger om urettmessig fravær»

Innledning – De kalte det et pilotprosjekt. I gjennom det ville jeg kunne bruke evnene mine som regnskapsfører – og videre evnen til å ha kontakt med folk av forskjellige typer. Prosjektet kan sammenfattes slik – og den – avtalen – har hele tiden vært muntlig: (ingen har hittil stilt spørsmål ved den i ettertid)

  • Prosjektet var en kompensasjon fordi jeg ikke ble daglig leder/menighetsforvalter på Romsås slik jeg var lovet.
  • Jeg skulle være klokker i en menighet.
  • Jeg skulle være regnskapsfører for «et par» menigheter.
  • Jeg skulle få regnskapskurs/opplæring
  • Regnskapsavdelingen skulle være ansvarlig for den nødvendige og til å begynne med daglige oppfølgingen av regnskapsføringen.
  • De som ivret mest for prosjektet var IT-avdelingen hos kirkelig fellesråd, og en Regnskapsavdelingen samme sted..
  • Klokkerdelen og «administrasjonen» av det hele ble ivaretatt av Personalavdelingen. Det er regnskapsdelen av prosjektet som mest blir omtalt her.
  • Iladalen kirke og arbeidet der beskrives i en egen del.

Hvorfor svarte jeg ja til prosjektet? Kirkelig fellesråd kunne sikkert, med loven i hånd plassere meg i Iladalen kirke. Jeg vet ikke hvor sterkt «Arbeidsgivers styringsrett» sto på det tidspunket. Under følger noen momenter.

  • Det var ingen tvang eller trusler.
  • Etter den modellen som er skissert i innledningen – og etter de løfter/signaler fra Oslo kommune ved ansettelse opplevdes dette som et avansement.
  • Jeg slapp å gjøre kirketjeneroppgaver.
  • Jeg slapp å reise 22 km pr. dag – noe som koster en del.

Iladalen kirke – starten. Antagelig var det første november 2000 at prosjektet ble satt i gang. Annenhver søndag var arbeidssøndag med tjeneste som klokker i Iladalen kirke. Fire formiddager (10:00 til 14:00) i uken hadde jeg kontortjeneste i Iladalen kirke. Som en midlertidig ordning hadde jeg ettermiddagene i Paulus kirke for å få orden på regnskapene – samt å gjøre tradisjonelt kontorarbeid som er typiske klokkeroppgaver. Det ble etter hvert klarlagt at regnskapsføringen skulle gjøres for Oslo domkirkes menighet og for Gamle Aker menighet.

Regnskapsførsel i Paulus menighet. Først måtte regnskapene for Paulus menighet fullføres. Kontorforholdene i Paulus kirke er lite tilfredsstillende. Foruten kontor til sogneprest og diakon var det et klokker/kirketjenerkontor i mellom. Kapellanen og organisten hadde sine kontorer på galleriet i kirkeskipet. Arbeidsplassen – når man trekker fra plass til PC og telefon er ca. 60×60 cm som skal deles på to. 1. januar 2001 begynte den nye menighetsforvalteren i Paulus – som også skulle være med å dele samme kontorplassen. Det ble også forventet at jeg skulle være med å lære henne opp. (jeg kunne ikke bli daglig leder/menighetsforvalter på Romsås – men er god nok til å lære opp andre.) For å fullføre regnskapene for Paulus menighet var det helt nødvendig å ha tilgang til PC med regnskapsprogrammet. Med tre personer som skulle dele kontoret ble dette vanskelig. Jeg forsøkte tidlig ettermiddag, kveld og sen kveld. Alltid var kontoret opptatt. For å holde fristen måtte jeg finne en løsning. Fortsatt inspirert av prosjektet tok jeg min private bærbare PC sammen med en liten skriver, opprettet «kontor» i gangen – fikk etter mye strev installert programvaren på denne og fikk for det meste fullført regnskapet der. Det skjedde noe med maskinen i denne «operasjonen.» Det ble skader på skjermen – økonomisk umulig å reparere – skaden kan komme av f. eks. overspenning. Jeg har tre ganger forsøkt å få erstattet skaden hos kirkelig fellesråd – de nekter! Jeg måtte til slutt «ta regnskapet hjem» for å fullføre det der. Det fulgte med en installasjonsbeskrivelse for regnskapsprogrammet – laget av fellesrådet. I denne var det en feil – det tok ca. 100 timer å finne ut av det.

Regnskapsførsel for Domkirken og Gamle Aker menigheter. Avtalen hadde en del som omhandlet opplæring/kurs samt at Regnskapsavdelingen skulle være den «daglige livline» Dette var løfter gitt muntlig – som jeg stolte på. Videre ble det lovet – når det ble klart at jeg skulle være regnskapsfører for Gamle Aker og for Domkirken menigheter at regnskapene skulle være ferdige, avstemte og at på begge steder skulle det stilles kontorplass til rådighet. Jeg ventet nå på «klarsignalet». De første signaler på at noe var galt var følgende:

  • Ingen av de to stedene hadde kontorplass allikevel.
  • Jeg foreslår da at regnskapsføringen kan foregå i Iladalen kirke – som da samtidig ville ha betjening i en lengre periode av dagen. Dette avslo Kapellanen med ansvaret for Iladalen sogn, da han var redd Iladalens arbeidstid ville lide under denne ordningen.
  • Jeg tilbød meg da å føre regnskapene hjemme – men på den betingelse at jeg fikk utgiftene dekket. Jeg hadde behov for en dataskjerm. Jeg ber fellsrådet om å gå til innkjøp av en LCD-skjerm. Dette ble for dyrt. I stedet ville de låne meg en bærbar PC. Dette viste seg å være av den helt tidlige typen med såkalt passiv skjerm – i praksis uegnet – og hvem fører regnskap profesjonelt på bærbar PC?
  • Nå hadde plutselig Gamle Aker menighet kontorplass allikevel.?
  • Regnskapsavdelingen – som skulle være «den daglige livlinjen» var tilgjengelig bare ca 1 av 10 ganger jeg forsøkte å nå den. Det var aldri noe mer kursing eller opplæring. (mulig med unntak av et intro-kurs for regnskapsprogrammet Rubicon) Det ble foreslått at Regnskapsavdelingen kunne kontaktes via SMS – men hvem skulle betale mobilabonnementet etc.?
  • Til slutt ble det foreslått at det skulle føres regnskap for enda en menighet – Oppsal.

Med all usikkerheten om kontorer, opplæring og maskinvare – samt enda en menighet å føre regnskap for opplevde jeg situasjonen utrygg – og at det ble direkte uansvarlig å – uten å ha noen formell regnskapskompentanse og uten den lovede «livlinjen»- føre regnskap for de store og aktive menighetene Gamle Aker og Domkirken. Dette meddeler jeg Personalavdelingen i en e-post 12. februar 2001 (originalen er ikke tilgjengelig – men er brukt i svar til meg fra Personalavdelingen). Etter det ble det stille. Jeg tror jeg tok ut ferie – overført fra år 2000 – det finnes noe dokumentasjon om dette) Jeg ble innkalt til et møte 23. april 2001 om arbeidsforholdene med Personalavdelingen. Jeg tror ikke det ble skrevet noe referat fra møtet – jeg husker ikke noe.

Skadet PC – krav om erstatning. Jeg forsøkte flerer ganger å få dekket mine utgifter i forbindelse med prosjektet. Hovedsaklig skadet PC. I e-post av 26. februar 2001 krever jeg dekket ødelagt PC. I brev av 24.09.2001 forsøker jeg igjen å få dekket den skadede maskinen og utgiftene dekket. Det kom ikke noe svar som jeg kan huske. Etter råd fra IT-avdelingen i kirkelig felleråd, tror jeg, sendte jeg samme brev en gang til – og avdelingen ville støtte meg overfor Økonomiavdelingen. I e-post datert 22.01.2002 til IT-avdelingen sender jeg som vedlegg brev av 24.09.2001. IT-avdelingen svarer i e-post av 24.01.2002 – vi håper det beste og jeg takker i e-post av 31.01.2002. I e-post av 11.02.2002 blir mitt krav avslått – de mente jeg skulle bruke den maskinen de stilte til rådighet – maskinen var i mine øyne ubrukelig. (se «Paulus») Etterjulsvinteren 2001 – det har kommet rykter om at jeg skal «omplasseres» skriver jeg en liste som overleveres Personalavdelingen under en samling i Tonsen kirke. Her lister jeg opp krav som må innfris før jeg flytter noe sted – bl. a. krav om dekning av skadet PC – antagelig er dette 4. gangen jeg forsøker.

Regnskapsføringen i Sagene og Iladalen menigheter. Jeg hadde allerede påtatt meg oppgaven å føre regnskapet for Iladalen menighet. Dette fordi det var tungvint å sende alle bilag til Kirkelig fellesråd i Oslo, som videresendte til et eksternt regnskapsfirma. Det var avtalt høsten 2000 på Romsås at jeg skulle føre regnskap for «et par menigheter» (Se «Innledningen.») Iladalens kontor var flyttet til Sagene forsommeren 2001. For å oppfylle avtalen kontaktet jeg fellesrådet for om mulig å føre regnskapene for Sagene menighet i tillegg. Disse regnskapene var til da ført eksternt. Dette lot seg ordne – jeg førte nå regnskap for to menigheter som avtalt. Jeg skrev også en evaluering av prosjektet i februar 2001 samt en oversikt.

Klokker i Iladalen kirke – første møte – kontorlokalene. Det som overrasket meg når jeg startet opp i Iladalen kirke var kontorforholdene. Det var i november 2000. Noe tidligere var gulvet i – det som skulle bli biblioteket – blitt lakkert. En sterk lukt av lakk og tynner fylte luften det første året. Ventilasjonsanlegget for hele kirken var skadet ved en brann – og hadde derfor ikke fungert på mange år. Videre var en gang/venterom omgjort til kontor for klokker og kirketjener. Ca. halve kontoret var dekket av et skrivebord – en gammel kopimaskin samt noen hyller og et jernskap utgjorde resten av inventaret. Både prestekontoret/sakrestiet var uten ventilasjon og lufteluker. Klokker/kirketjenerkontoret hadde dessuten kun et lite farget vindu som ikke kunne åpnes i et hjørne bak kopimaskinen. Hele kirken var, og er enda preget av rot. Et hvert ledig hjørne er det tilfeldig satt fra seg ting. Etter en tid – jeg tror det var i mai 2001 sa kirketjeneren opp sin stilling og sluttet. Dette gjorde det enda mer rotet – ingen har ansvaret for rydding, innkjøp, forberedelser til arrangementer etc. Å arbeide under slike forhold er en påkjenning i lengden. I en e-post til Personalavdelingen i kirkelig fellesråd 26. februar 2001 påpeker jeg vesentlige mangler ved kontoret og kommer med praktiske forslag til løsninger. Videre, etter avtalen fra Romsås (projektet – 2. avsnitt. – «Hvorfor jeg sa ja til avtalen.») var det ikke min oppgave å gjøre kirketjenerens arbeide – det var viktig for meg å markerer dette – at avtalen skulle holdes og at å pålegges kirketjeneroppgaver regnes som degradering.

Iladalen – ansatte – første møte. Møte med de ansatte i Iladalen kirke var en positiv overraskelse. Jeg opplevde å finne tonen med alle ansatte, Kapellanen – som også var daglig leder for menighetens virksomhet, Kirketjeneren og Organisten. Alle disse tre ble mine venner – og er det fortsatt.

Sognepresten på den tiden heter Kjell Olav Bø. Sognepresten i Sagene – som også er kapellan-II`s overordnede begynte allerede første eller andre uken å ville omgjøre min instruks i forhold til frisøndager. Om dette var for egen regning eller etter oppdrag for Kirkelig fellesråd i Oslo vet jeg ikke. Dette skapte en meget dårlig stemning allerede fra starten. Det skulle bli mange ubehaglige opplevelser med ham før jeg ble kastet ut 27. mars 2003.

Personalavdelingen – møte 23. april 2001. I e-post fra Personalavdelingen blir jeg innkalt til møte 23. april kl. 13:00. Temaet var mitt arbeidsforholdet. Jeg kjenner ikke til noe referat fra møtet – selv tok jeg ingen notater – og husker ikke mange detaljer kun uttalelse fra Personalavdelingen: «Vi har ikke råd til at noen går rundt og bare driver«. Antagelig var dette som kommentar til at jeg ba om at avtalen fra Romsås skulle overholdes. Jeg opplevde dette som en fornærmelse!

Organisten i Sagene kirke – oppsigelsessak. For de fleste som har en kirkelig tilknytning – og for mange andre – er rettsaken mellom organisten i Sagene og Kirkelig fellesråd i Oslo kjent. Saken var egentlig mellom Sogneprest og organisten. Administrasjonen for Sagene menighet hadde en periode flyttet til lokaler I Iladalen kirke. Denne saken satte et tydlig preg på arbeidsmiljøet – noe som også virket inn på min situasjon. Etter at saken var avsluttet i rettsapparaten begynte sognepresten å plage meg. Det skulle bli mange episoder med ham.

Flytting til Sagene – samlokalisering av kontorene. Om det er en sammenheng mellom dommen i saken mellom kantoren og Kirkelig fellesråd på den ene siden og alarmerende meldinger om dårlig økonomi på den annen side vet jeg ikke. Dommen påla arbeidsgiver å betale kantoren kr. 500.000 i kompensasjon. Uansett – for å spare penger – skulle en rekke menighetskontorer slås sammen – og blandt disse skulle Iladalens kontor flytte til Sagene. Jeg satte også flyttingen i sammenheng med klagen på kontorforholdene i Iladalen nevnt i e-post til Personalavdelingen – i Kirkelig fellesråd – datert 26. februar 2001. Flyttingen ble høyt profilert som «to kontorer under samme tak» (det er blitt sådd tvil om dette bl. a. fra sogneprestens side – men Organisten i Iladalen vil kunne bekrefte denne «markedsføringen».) Det var sommer, Kapellanen var på ferie – menighetsrådet «var for alle vinder» I ettertid er det blitt kjent at sognepresten utnevnte seg selv til daglig leder for begge kontorene – for Sagene og Iladalen menigheter – uten at hverken Kapellanen eller menighetsrådet for Iladalen kjente til det. Et nytt slag var at – i sogneprestens verden – i stedet for to kontorer under samme tak som det var blitt reklamert med – var det ett felles kontor – at han skulle kunne «dra veksler på meg». Dette motsatte jeg meg sterkt – det var ikke etter avtalen fra Romsås høsten 2000. Det var med bange anelser jeg gikk fremtiden i møte.

Inventar fra Kreditkassen til Sagene og Iladalen menighetskontor. Møblementet i det rommet som skulle være mottagelse/resepsjon var forsiktig sagt stusselig. Kreditkassen på Grünerløkka skulle bygge om sine kontorer. De skulle kvitte seg med bl. a. resepsjonsdisken. Med litt ombygging ville den vært ideell som resepsjon i menighetskontoret. Jeg anmoder sognepresten, Kjell Olav Bø, om han kunne dra ned til banken for å se. Det gjorde han ikke. Jeg skaffet transport og hjelp for å frakte disken til menighetskontorene. Da ville de ikke ha den. Etter det var sognepresten frekk nok til å be meg skaffe transport til avfallstomta. Det var takken for den innsatsen.

Iladalen – kirketjeneren slutter. Etter at kirketjeneren i Iladalen sluttet ble det enda mer rot og kaos i Iladalen kirke. Man kunne aldri vite hva som var gjort ferdig før en gudstjeneste. Det mangler alltid ett eller annet. Fyrstikker, kirkevin, oblater, en penn til å føre dagsregister måtte man lete lenge etter. Kommer det noen og ordner kirkekaffe??. Det ble stadig lagt et press på meg – at jeg skulle gjøre disse oppgavene – noe jeg ikke hverken kunne eller ville – jeg hadde en avtale fra Romsås høsten 2000 – som var en kompensasjon – den skulle ingen rokke ved.

Brev fra Kirkelig fellesråd om arbeidsplan. Det kom brev datert 10. september 2002 undertegnet Personalavdelingen. Det opplyses først at jeg bruker for mye tid i forhold til regnskapsføringen. Videre «finner vi det hensiktsmessig at du dekker 20% av Kirketjenerens stilling fra…» Dette betyr renhold. Som nevnt tidligere takket jeg ja til «Pilotprosjektet» fordi jeg da slapp kirketjeneroppgavene som etter min tid som kirketjener også var tillagt renhold. Dette var en stygg provokasjon og en degradering. Jeg nektet. Sogneprest Kjell Olav Bø begynte å plage meg allerede første eller andre uken etter oppstart. Nå skulle han være min daglige leder. I en e-post til Personalavdelingen datert 10. september 2002 sier jeg klart ifra at det ikke kommer på tale med noen kirketjeneroppgaver. Videre, i et stabsmøte, kommmanderer sogneprest Bø meg i «beste prøyserstil» å gjøre oppgaver som ikke var tillagt min stilling. Jeg nektet!

Iladalen menighet – daglig ledelse. Menighetsrådet hadde møte 1. november 2002. Sak 28/02 Daglig ledelse i Iladalen menighet. Dag Adahl fratrådte. Vedtak:
«Menighetsrådet foreslår overfor Kirkelig fellesråd at klokker- og kirketjenerstillingen slås sammen med daglig leder-funksjonene og at det opprettes en ny daglig leder-stilling i 100 prosent som ivaretar alle tre stillingenes ansvarsområde.» Ettersom at jeg fratrådte var jeg en kandidat til stillingen som daglig leder.

Omorganisering igjen – møte 10. januar 2003. Personalavdelingen og Kirkevergen innkaller til møte. De har sondert mulighetene for meg. Hva det er, står ikke i innkallingen, men vil bli presentert under møtet. Jeg hadde tidligere overrakt en liste til Personalavdelingen. Den inneholdt bl. a. en overikt over provokasjoner som jeg ville ha kompensasjon for. Se under:

  • Lære opp daglig leder på Romsås uten selv å kunne bli daglig leder.
  • Lære opp daglig leder i Paulus uten selv å kunne bli daglig leder.
  • Lære opp daglig leder i Markus – de har ansatt en person der med ledererfaring – fra å lede kor!?
  • Forsøkt lurt til å skrive under arbeidplan ved hjelp av direkte løgner.
  • Vaske i Sagene i 10% stilling –( istedet for å bli daglig leder på Romsås)
  • Utsagn fra Kirkevergen “ …får du en ny sjanse”
  • Utsagn fra Personalavdelingen “…..og de tar imot deg!”

Enda et møte – rot med tidspunkt. Fredag 7. februar 2003 kontakter Kirkevergen meg pr. telefon for å avtale enda et møte. Klokkeslettet passet dårlig. Kirkevergen skulle forsøke å få tidspunktet endret og å melde fra om nytt tidspunkt. Det kom ikke noen tilbakemelding. Jeg tolket det slik at møtet ikke ble noe av. Jeg møtte ikke – og ble straffet for det. Det kom brev fra fellesrådet ved Personalavdelingen. Her er noe av innholdet:

«Da du ikke var villig til å møte på gitt klokkeslett, må vi dessverre informere deg skriftlig og uten drøfting om endring av arbeidssted»

«Det er besluttet at du endrer arbeidssted fra Sagene og Iladalen menigheter, til området for Oslo indre Øst, det vil si Kampen, Grønland, Vålerengen og Gamlebyen menigheter»

«Din arbeidstilknytning vil etter 01.04.03 være soknene i Oslo indre Øst. Kirkeforvalteren som skal tilsettes innen nevnte dato, vil legge arbeidsoppgaver som hører inn under din stillingskategori.»

Brev til Kirkelig fellesråd med krav. Jeg skriver brev til fellesrådet og klager på dette som er beskrevet i brev av 20. februar 2003 og som er sitert over. Det kommer svar fra Personalavdelingen datert 3. mars 2003. Alle mine krav er avslått. Jeg skriver også brev til Romsås menighet. Der krever jeg å få komme tilbake dit fordi «pilotprosjektet» viser seg å være rent lureri.

Møte 27. mars 2003 – presset til å underskrive arbeidsavtale. I et brev datert 13. mars 2003 blir jeg innkalt til møte med Kirkevergen og Personalavdelingen. Det var et skrekkelig møte. Jeg tenkte at, om jeg forteller Kirkevergen alt jeg har opplevd i siden tiden i Trefoldighetskirken vil Kirkevergen forstå. Det var en total feilberegning. Kirkevergen snudde alt jeg fortalte og brukte det mot meg. Det var en total overkjøring og jeg ble presset til å underskrive en arbeidsavtale. Om ikke ville skrive under ville jeg bli oppsagt. Her er et notet fra den tiden. Det fremkom også grove beskyldninger mot meg fra Sagene menighetskontor.

«Aldri har jeg opplevd verre bølle – og fått verre juling. De som kjenner meg vet at jeg var i forhør hos KGB og det polske sikkerhetspolitiet i desember 1986. Mine opplevelser i Polen vinteren 1986 var som en søndagsskole i forhold. Jeg husker ikke særlig mye fra den dagen – og heller ikke uken.«

Beskyldninger om grovt munnbruk. Kirkevergen beskyldte meg under møte 27. mars 2003 for å ha et så grovt munnbruk at ingen i Sagene menighetskontor ville jobbe sammen med meg. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen.

Beskyldninger om urettmessig fravær. Under et møte om bemanningssituasjonen i Sagene og Iladalen, med bl. a Prosten tilstede, fremkom det beskyldninger mot meg om urettmessig fravær. Jeg var ikke tilstede på dette møtet men er referert fra en absolutt pålitelig person.

Advarsel mot en i staben. En annen pålitelig person advarer meg mot en annen ansatt. «Vedkommenede er en mye større trussel mot deg enn du vil forstå»

Neste innlegg: 2003.03.27 Møte med Personalavdelingen og Kirkevergen.

Publisert

2003.03.27 Møte med Personalavdelingen og Kirkevergen.

Utover vinteren 2003 ble det en dårlig stemning. Det var forskjellige møter. Ved ett møtene av ble tidspunktet rotet til. Jeg kom ikke til møtet – det ble det bråk av. Jeg ble truet til å underskrive en arbeidsavtale. Hvis ikke ville jeg bli sagt opp. Det var en ydmykende forestilling. Det ble fremsatt en rekke løgnaktige påstander. Jeg trodde, veldig naivt viste det seg, at om jeg fortalte Kirkevergen om mine opplevelser ville han forstå hvorfor ting var blitt som de er. Dette var en dumhet. Kirkevergen snudde alt og brukte det mot meg. Etter dette møtet var det sykemeldinger og tiltak i regi av NAV frem til begynnelsen av 2005.

Brev datert 10. februar 2003 om arbeidstilknytning. Personalavdelingen var fullt klar over at jeg, på grunn av søvnproblemer, fungerer dårlig tidlig på formiddagen. Allikevel legger de møter tidligere enn den vanlige arbeidstiden jeg hadde. Jeg svarer på dette brevet – datert 21. februar 2003. I dette brevet ble forhistorien presentert og de løfter som ble gitt da jeg begynte på Romsås og løfter i forbindelse meg den nye kirkeloven og daglig ledelse i menighetene.

Møte 27. mars 2003 – en total ydmykelse. Møtet var satt i scene for å ydmyke meg mest mulig. Tidspunktet var selvfølgelig ikke tilfeldig valgt. De visste at jeg fungerer dårlig på dette tidspunktet og de visste at det var min 49 årsdag. At Kirkevergen skulle delta på møtet var heller ikke kjent. Hadde det vært kjent ville jeg ha hatt støtte av foreningen. Jeg ble utsatt for en tordentale om hvilken forferdelig person jeg er. Jeg ble presentert for en ny arbeidsavtale . Om jeg ikke underskrev ville jeg bli sagt opp. Under dette presset og på det tidspunktet av dagen hvor jeg fungerer dårlig skrev jeg under avtalen. Jeg angret senere. Advokaten i NOFU – Norges funksjonærforbund mente at dette var en dumhet. Punktene som ble brukt mot meg:

At jeg hadde hatt ekstrajobb i begravelsesbyrå under de første år i Trefoldighetskirken.
At jeg hadde hatt jobb som taxisjåfør mens jeg var klokker og kirketjener på Romsås.
At jeg hadde grovt munnbruk – brukte ord som Kirkevergen ikke kunne ta i sin munn. (Sagene menighet er tilskrevet i ettertid med ønske om en forklaring.)
At jeg hadde vært vanskelig å samarbeide med.
At jeg ville tilbake til Romsås fordi Kirkelig fellesråd i Oslo ikke hadde holdt avtalen fra høsten 2000.
At jeg var sykemeldt under bispevisitasen. (egenmelding)
At jeg hadde skrevet til Romsås menighet for å meddele at jeg kommer tilbake dit – samtidig skrevet til Kirkelig fellesråd og meddelt det samme.
At jeg hadde samlet på alle dokumenter, e-poster etc. (Dette hadde jeg betrodd Kirketjener i egenskap av verneombud for alle kirkelig ansatte i Oslo)

Hensikten med møtet – ny arbeidsavtale. Hensikten med møtet utover det som er beskrevet over er at jeg skulle underskrive en ny arbeidsavtale. Jeg vegret meg fordi jeg mente at kirkelig fellesråd i Oslo først burde innfri avtalen inngått høsten 2000 – som var en direkte kompensasjon for at jeg ikke ble daglig leder på Romsås. Det hadde vært en del korrespondanse med fellesrådet i forkant som hadde gjort at situasjonen hadde tilspisset seg.

Neste innlegg: 2003.03.30 Omplassering fra Iladalen til Oslo indre Øst – sykemelding. Perioden frem til 1. januar 2005.


Publisert

1997.12.01 Romsås kirke – Ny arbeidsgiver – oppgradering av stillingen.

Vi er kommet til 1997. Det var dette året vi fikk ny arbeidsgiver. Det var også dette året problemene begynte. Jeg var forespeilet å bli daglig leder på Romsås – arrangementet var tenkt slik at jeg skulle være 50% klokker og 50% daglig leder. Det er også dette året at Otto Arnt Welle, tidligere innehaver av Groruddalens begravelsesbyrå, skulle henge meg ut i Dagsavisen som pedofil. Saken ble kjent blandt kollegaene på Romsås. Jeg bidro sikkert selv også. Det ble etter hvert et merkbart stemningsskifte. Det var ikke lenger snakk om meg som daglig leder. Jeg protesterte – og ble jaget.

Menighetsforvalter – daglig leder. I følge referatet fra menighetsrådets møte 21. januar 1997 så er spørsmålet om daglig leder, menighetsforvalter, diskutert på planleggingsdagen for stabene i Grorud og på Romsås og begge menighetsrådene. Det er nå snakk om felles menighetsforvalter for Grorud og Romsås. Hvor ble det av min stilling som 50% daglig leder og 50% klokker? Under møte i menighetsrådet 11. februar ble «saken luftet» og skal tas opp på felles MR med Groorud 12. mars.

Menighetsrådene på Romsås og Grorud – felles møte 12. mars 1997. «Felles menighetsforvalter for Grorud og Romsås. Etter at den nye kirkeloven kom, skal det opprettes menighetsforvalterstillinger. Vi må diskutere hva vi ønsker at skal ligge i stillingene og i hvilken grad de vi nå har ansatt som klokker/kirketjener kan fylle disse oppgavene. Aktuelle oppgaver er sekretærfunksjon for menighetsrådene, daglig leder for de ansatte utenom prestene, økonomistyring og regnskapsføring. Paul og Ola får fullmakt til å sette opp søknad om en stilling i hver menighet, subsidiært en stilling på deling. «

Bildet er midlertidig. Det vil bli erstattet med et interiørbilde fra Romsås.

Menighetsrådene for Romsås og Grorud har igjen felles møte 11. november 1997. Sak «F84/97: Høring fra Fellesrådet om ny normalinstruks for klokker, og om daglig leder, v/ Arne Wold. Vedtak: saken tas opp igjen i de enkelte menighetsråd.»

Groruddalens begravelsesbyrå – hevnen. Høsten 1997 ble jeg kalt inn til Kapellanen for Romsås sogn. Han hadde hatt besøk av en nabo som er journalist i Dagsavisen. Journalisten hadde deltatt i et program på NRK om å ha en pedofil person i nabolaget. Etter dette hadde han fått telefon fra Otto Arnt Welle. Han utga seg for å være tidligere politimann. Budskapet var at det var en pedofil til på Romsås. Han er klokker og kirketjener. Journalisten ble gjort kjent med arbeidstvisten jeg hadde hatt med Otto Arnt Welle og skjønte med en gang at dette var hevnen. Ettersom han var blitt blandet inn i dette krevde han at saken skulle anmeldes. Min forening hyret en advokat som er spesialist i injurierett til å skrive anmeldelsen. Den ligger her. (pdf) Ettersom at det ikke ble noe mer snakk om meg som daglig leder og at jeg til slutt ble jaget fra Romsås er det vanskelig å ikke sette dette i sammenheng..

Nytt menighetsråd – nye planer. Det nye menighetsrådet har sitt første ordinære møte den 20. januar 1998. Sak 011/1998 «Kirkelig bemanning – ønsker fra Romsås og Grorud:»

GrorudRomsås
5050Menighetsforvalter
100100Klokker/Kontor/Kirketjener
50Kirketjener
5050Vask

Her er det skjedd store forandringer. Jeg var lovet at det skulle ansettes kirketjener i 22%. Videre var det lovet at jeg skulle bli klokker i 50% og daglig leder i 50%. I stedet velger de å legge ett nytt nivå over min stilling istedet for å la meg få et opprykk. Dette er et stygt spark fra Romsås menighets side.

Omgjøring av stilling – klokker med tilleggsoppgaver. I brev til Romsås menighet datert 30. juni 1998 opplyser personalsjefen at min stilling er omgjort fra stilling som klokker til stilling som klokker med tilleggsoppgaver. Dette kan tolkes som et avansement, men kan også tolkes som at jeg ikke skal ha stilling som daglig leder. I brev fra Kirkelig fellesråd i Oslo datert 27. oktober opplyses det at jeg har fått et opprykk – ett lønnstrinn.

Daglig ledelse i menighetene. Prestene var inntil innføringen av den nye kirkeloven daglig leder for sognets virksomhet. Etter den nye kirkeloven skulle det ansettes en daglig leder i hvert sogn slik at prestene kunne frigjøres fra administrative oppgaver – og heller bruke kreftene på prestenes hovedoppgaver. Oppgaven som daglig leder var først og fremst å ihverksette menighetsrådets vedtak og planer – men like viktig var å ha ansvar for personalet ansatt i Kirkelig fellesråd – som rådets forlengede arm.

Prestene sier fra seg daglig lederansvaret. Om det var ved nyttår 1997/98 eller ved nyttår 1998/99 at prestene sa fra seg ansvaret som daglig leder er jeg ikke sikker på. Dette var et kraftig signal til Kirkelig fellesråd – som etter prestenes mening – ikke hadde oppfylt sin plikt til å ta ansvaret for å få ansatt daglig leder. Prestene fortsatte som leder for menighetsrådets virksomhet.

Lojalitet. Selv var jeg blitt lovet at det skulle ansettes kirketjener – begge oppgavene ble til sammen for mye. Jeg valgte å stå sammen med prestene i disse spørsmålene – markere misnøyen sammen med de fordi det ikke ble ansatt daglig leder – og at det ikke ble ansatt kirketjener. Bemanningsspørsmålet var også tema for et møte engang 1998 – 1999 i Grorud menighetshus.

Kapellan-I og jeg tar menighetens ansvar sammen. Den daglige driften av menigheten – kontordrift og arrangementer – ble tatt hånd om av kapellan-I og meg – vi delte disse oppgavene. Kapellan I uttalte også at jeg fint burde kunne klare oppgavene som daglig leder.

» Hvordan kan du tro at du kan bli daglig leder – du som ikke har oversikt over det som skjer i menigheten»

Diakonen blir spurt om å bli daglig leder. Etter at det var blitt klart at jeg ikke var ønsket som daglig leder var diakonen blitt spurt om hun kunne tenke seg denne oppgaven midlertidig. Hun henvende seg til kantor/organist og meg – hun ønsket ikke denne oppgaven uten vår støtte. Vi var negative til dette.

Møte i Grorud menighetshus om bemanningssituasjonen. Etter prestenes og menighetsrådenes (for Grorud og Romsås) mening var bemanningen for dårlig. Som nevnt tidligere ble det derfor arrangert et møte – 1998 eller 1999 om saken. Tilstede var representanter for bispekontoret, kirkelig felleråd i Oslo og menighetsrådene for begge sogn. Prestene og de fellesrådsansatte (organister, klokkere og kirketjener.) var også tilstede. Interessant for min sak var en uttalelse fra personalsjefen (sluttet) Hun mente at jeg hadde for mange oppgaver – og at arbeidet er alt for omfattende. Jeg vet ikke om det ble skrevet noe referat fra møtet. En del dokumenter er forsvunnet fra mitt kontor på Romsås. I september 1999 skriver jeg til Kirkelig fellesråd i Oslo og klager min nød – så møtet må ha vært før det – det refereres til dette møte i brevet av 5. september 1999.

Sykemeldingsperioden. Som nevnt tidligere – ble jeg ved ansettelsen – gjort kjent med at 22% delen av stillingen – kirketjenerdelen kun var midlertidig. Dette var signaler menighetsrådet hadde fått fra Oslo kommune og presentert for meg allerede ved intervju før ansettelsen. Som nevnt tidligere delte kapellan-I og jeg oppgavene med daglig ledelse av menigheten. (Noen har i ettertid sagt at jeg drev den.) Det bygget seg etterhvert opp en utmattelse som førte meg til min fastlege – som henviste meg til psykiater. Det første psykiater Øivind Lier konstaterte var at jeg var utslitt og trengte hvile. Han sykemeldte meg derfor en stor del av 1999. Det faktum at jeg ikke var ønsket som daglig leder, slik jeg var lovet, ble også etterhvert en stor belastning.

Alt snudd opp ned – spark fra sognepresten. Sognepresten var til å begynne med den beste støtte jeg hadde mens jeg arbeidet i Romsås kirke. Han var prestegjeldets ansvarlige prest og var det i skrivende stund fortsatt. Under den siste sykemeldingsperioden – antagelig på våren 1999 – jeg var fortsatt 50% sykemeldt – var det en eller annen oppgave som ikke var gjort (antagelig var ikke prekenliste til avisen sendt inn) Sognepresten sier da i en spydig tone: » Hvordan kan du tro at du kan bli daglig leder – du som ikke har oversikt over det som skjer i menigheten» Det hadde gått noen rykter tidligere om at menighetene etter min sykemeldingsperiode hadde tenkt andre løsninger i daglig leder-spørsmålet. Nå var det bekreftet.

Jeg protesterer. Dette var en veldig stor skuffelse – jeg tenkte det var to grunner til dette: Rykter fra Trefoldighet menighet – brakt videre til Romsås av en tidligere arbeidsgiver. Sykemeldingsperioden. Min måte å markere dette på var at jeg trakk meg unna – dvs. i praksis at jeg ikke spiste lunsj med de andre. Jeg var utrygg for jeg forsto noen ville ødelegge for meg – Kapellanen, som jeg tror hadde sluttet på det tidspunktet, uttalte at han trodde jeg hadde «mektige fiender» i kirken i Oslo.

Ekstarordinært stabsmøte. Jeg fortsatte denne protesten mer eller mindre konsekvent. Utenom det vil jeg påstå at arbeidet ble utført forbilledlig. Etter et arrangement Skjærtorsdag 2000 – som jeg hadde gjort i stand til – men ikke deltok i – ble det holdt ekstraordinært stabsmøte pågrunn av at jeg ikke deltok i det tidligere nevnte arrangementet. Jeg ble sterkt angrepet – og tok for første gang 3 dager sykemelding (egenmelding)

Klagebrev til KfiO v/Personalavdelingen. Høsten 1999 skrev jeg til Kirkelig fellesråd og klaget på arbeidsforholdene (05.09.1999) Det kom kun et foreløbig svar – det ble lovet et svar som aldri kom….

To møter om meg og arbeidssituasjonen. Det ble – etter hva jeg husker holdt to møter hos Kirkelig fellesråd om min arbeidssituasjon – det ble en noe amper stemning – jeg uttrykte klart at jeg ikke stolte på mine kollegaer – at noen hadde ødelagt for meg. (Jeg angrer på noen uttalelser jeg kom med der)

Brev fra KfiO – Personalavdelingen med forslag til avtale. Jeg mottok et forslag til avtale om min arbeidssituasjon – jeg vet ikke helt når i prosessen dette skjedde. Innholdet var omtrent som følger: Dag Ådahl har ansvaret for den situasjonen som er oppstått………. Jeg opplevde dette som en provokasjon. Denne avtalen ble ikke underskrevet. Det nevnte forslaget til avtale ble senere fjernet fra mitt kontor. (Se avsnitt «Onde hensikter – dokumenter fjernet»)

Onde hensikter – dokumenter fjernet. På mitt kontor hadde jeg et arkiv med dokumenter for «løpende saker» I det arkivet lå også dokumenter med min korrespondanse med KfiO om min stilling. Alt dette var plutselig forsvunnet etter en periode med sykemelding. Noen med onde hensikter har altså fjernet dokumenter fra mitt skrivebord.

Daglig ledelse – utlysning av stillinger. I stedet for å oppgradere min stilling til 50% klokker og 50% daglig leder, valgte menighetsrådene på Grorud og Romsås å lyse ut stilling som daglig leder for begge sognene – i en 100% stilling. Argumentasjonen var at om de utlyste 50% stilling for Romsås, ville de ikke få søkere. Stillingen ble utlyst – ingen søkte. Etter det ble det utlyst 2 x 50% stillinger. Da fikk de søkere. Jeg ble i praksis presset ut. Det er ikke unaturlig å koble disse onde handlinger med beskyldningene fra Groruddalens begravelsesbyrå.

Romsås – avslutningen – pilotprosjektet. De kalte det et pilotprosjekt. I gjennom det ville jeg kunne bruke evnene mine som regnskapsfører – og videre evnen til å ha kontakt med folk av forskjellige typer. Prosjektet kan sammenfattes slik – og den har hele tiden vært muntlig: (ingen har hittil stilt spørsmål ved den i ettertid)

Oppgavene jeg hadde på Romsås – og deres utførelse. Med unntak av sparket fra sognepresten under en sykemeldingsperiode finner jeg ikke spor etter klage på hvordan oppgavene ble utført under tiden på Romsås. At jeg ikke fikk fortsette der må bero på andre grunner. Det er nærliggende å tro at grunnen er ondsinnede rykter fra Trefoldighet menighet og fra Groruddalens begravelsesbyrå ved Otto Arnt Welle.

Daglig leder
Administartivt arb. for menighetsrådet
Personalansvar/lønninger
Budsjettarbeid
Regnskap – overføring til nytt system
Daglig drift av prestekontoret
Publikumsekspedisjon
Kirkebokføring
Vedlikehold/oppfølging
Ansvar for datanettverk – innkjøp
Forberede kirkelige handlinger dåp/vigsel – dokumenter
Deltagelse i kirkelige handlinger
Sosialt samvær ved arrangementer.
Kirketjener/vaktmesteroppgaver
Annet forefallende arbeid.
Liste over oppgaver i Romsås kirke. Listen er ikke komplett.

Neste innlegg: 2000.11.01 Iladalen kirke – Den gode tiden frem til 27. mars 2003 – Da ble jeg jaget.





Publisert

1983.00.00 Trefoldighetskirken – Den onde tiden.

Trefoldighet menighetsblad ser ut til å ha hatt sitt siste nummer høsten 1982. I arkivet hos meg finnes det ikke noe spor etter menighetsblad eller lignende før et meldingsark – nr. 7 1983. Det er skjedd store forandringer. De fleste endringene rammet meg hard. Med nye ansatte fulgte trakassering, mobbing og ondsinnet sladder. Verst ble det etter mitt politiske engasjement i Polen. Dette ble avslørt i desember 1986. Jeg holdt ut enda en tid, men søkte etterhvert permisjon for en periode for så å søke avskjed i april 1988. Det ble for mye – mobbing og trakassering.

Trefoldighetskirken. Scannet fra en papirkopi eiet av meg. Fotograf er ukjent.

Nye ansatte – nye utfordringer. I det siste menighetsbladet for 1982 opplyses det at Erling Revheim nå er fungerende sogneprest. Det er tilsatt en vikar for ham, Kristian Ljønes. Det refereres også til en artikkel i Aftenposten om Ivar Ruuds avskjed i Trefoldighetskirken. Det kan ha kommet et julenummer av menighetsbladet i 1982. I mitt arkiv har jeg ikke noe skriv før Meldingsblad nr. 7 1983.

Store endringer i Trefoldighetskirken. Det er gått nesten ett år. Nå er Victor Andersson ny sogneprest. Erling Revheim er sluttet som res. kap. Stillingen er utlyst – med 6 søkere som resultat. Det er kommet en vikar: H. Fløttum Høen. Rolf Strøm, som tidligere var kirketjener, er kommet tilbake som klokker. Jeg står oppført som kirketjener – riktignok med feilskrevet navn.

Flere endringer i Trefoldighetskirken. I det første meldingsbladet for 1984 opplyses det at organist Magne Elvestrand slutter i februar, men fortsetter til ny organist er ansatt. Ny residerende kapellan er tilsatt. Han heter Odd Anders Bergfald og tiltrer 1. april 1984 . I mellomtiden fungerer en vikar.

Polenaksjonen – omtaler i menighetsbladet. Sentrumsmenighetene samarbeidet om innsamling av brukte klær til Polen. Det var politisk uro der og mangel på det meste. 1.350 sekker med brukte klær ble samlet inn og sortert. 3 Trailere fra PEKAES – det statlige polske transportselskapet, kjørte til byen Wroclaw. Der overtok det lokale bispesetet fordelingen lokalt. En representant for domkirken og jeg fulgte med lastebilene til Polen.

Teologiske studenter bærer sekker med brukte klær til en lager kirken har. I bakgrunnen sees katedralen på Ostrow Tumski. På tårnet er det en tekst: «Frelsesjubileum»

Ny residerende kapellan – presentasjon. I Meldingsblad for Trefoldighet menighet for april 1984 presenteres den nye kapellanen. I listen over telefonnummer og adresser står jeg fortsatt oppført som kirketjener. Nå med korrekt navn.

Enda en nedslående nyhet – Signe og Harald Hvalbye slutter – og flytter. Signe og Harald ble mine beste venner fra dag èn. De var vaktmestere i menighetshuset. De bodde i 1. etasje der, jeg i 3. Det var en baktrapp mellom etasjene . Den ble flittig brukt. Signe var en mester i kjøkkenet. Det fikk jeg stor glede av. Som regel ufortjent. I meldingsbladet for oktober opplyses det om at de har sagt opp sin stilling. I Meldingsbladet for Trefoldighetskirken for mai 1985 opplyses det at Signe og Harald Hvalbye flytter til Romsås. Jeg tror flyttingen skjedde i mai eller juni. Det ble et stort tap for meg. Nå var alle de jeg hadde arbeidet med siden høsten 1978 borte.

En stol til besvær – ett stemningsbilde. Dette bråket var det kapellan Bergfald som satte igang. Det gikk utover meg som kirketjener og klokker Rolf Strøm. I mange år hadde vi hatt en god stol å sitte på under gudstjenesten da vi hadde tjenste som klokker. Bergfald mente at den stolen var for fin. Det skulle brukes en «pinnestol» fra kontoret. Det ble en opphetet diskusjon og en dårlig stemning. Strøm og jeg meldte at om nødvendig kunne vi sitte på gulvet.

En stol til besvær. Det finnes to slike stoler i kirken. Dette bildet er fra sakristiet.

Et stemningsbilde til – arbeidsmiljø. Da Magne Orvik begynte som organist ble det mye mer øving på orgelet i kirken. Jeg hadde mesteparten av min arbeidsdag der. Terpingen på orgelet ble etterhevrt en stor belastning. Jeg forsøkte å få til en ordning med Orvik. Han kunne selv bestemme når han skulle øve. Jeg ville vite når, slik at jeg kunne tilpasse meg etter det. Nei! Han skulle øve når han ville uten å ta hensyn til meg.

Damen – en bytur – et overgrep? Damen hadde Volvo Amason. Den var blå metallic. Damen var ca. 25 år gammel. Damen var teologisk student. Damen parkerte i samme bakgård som jeg gjorde. Slik ble jeg kjent med Damen. Fra tid til annen ville Damen ha meg med ut for å ta et glass øl. Etter en slik bytur ble Damen med hjem. Dette ble senere omtalt som et overgrep. Av hvem? Av Trefoldighetskirkens prestekontor. Og hvordan havnet historien der? Damen bodde hos sin farmor. Hun var aktiv i Trefoldighet menighet. Jeg så aldri Damen i Trefoldighetskirken. Mer om dette senere.

Middag på Restauranten – en offentlig utskjelling. Fra tid til annen spiste jeg middag på Restauranten. Restauranten var et hyggelig sted hvor jeg fikk venner. En ung mann. Antagelig fra Bergensområdet. Han hadde grønn Citroen 2CV. Han var venn med sønnen til sognepresten. Ved dette tillfellet startet han en utskjelling av med – så hele restauranten hørte det. «Nå måtte jeg slutte å springe etter konfirmantene!» Victor Andersson (sognepresten) var så fortvilet. Han visste ikke hva han skulle gjøre med meg – og min oppførsel. Han hadde bedt om råd hos sønnen sin. Sønnen brakte dette videre til han med den grønne Citroenen. Han har dobbeltnavn.

«Hele Norge går og ler av deg!
Ingen vil kunne stole på deg mer!
All tillit du har opparbeidet gjennom årene er falt bort!»

Året 1986 går mot slutten – en ny stor sak. Saken vil bli omtalt i et eget innlegg – men den hører definitivt til den onde tiden – den opphørte ikke før jeg slutter våren 1988. I denne saken er det ikke noen informasjon å hente i meldingsbladet, men det er nok å hente i pressen. Det gjelder arrestasjonen i Polen i desember 1986.

Prosjektet i Polen – massiv mobbing av meg. I noen dager var det en massiv pressedekning av at jeg ble arrestert i Polen. Bakgrunnen for arrestasjonen vil bli presentert i et eget innlegg. Avslutningen av pressedekningen kunne vært bedre – og ble brukt mot meg.

Mobbingen starter – hele Norge går å ler av deg! Det var kapellanen som var verst. » Hele Norge går å ler av deg». «All tillit du har opparbeidet gjennom årene er falt bort». «Ingen vil noen gang kunne stole på deg mer» Dette var et gjennomgangstema over tid.

Sognepresten er kraftig opprørt. Sognepresten var kraftig opprørt over at vi hadde drevet undergravningsvirksomhet mot den polske staten. Sognepresten, Victor Andersson, har selv fortalt om hans arbeid for hjemmefronten under siste krig. Norge var okkupert av Tyskland. Norge hadde sin regjering i eksil i Storbritannia. Andersson transporterte illegalt materiale for hjemmefronten. Den norske befolkningen var underkuet av Tyskland

Polens situasjon i 1981 – unntakstilstand. Polen var okkupert av Sovjetunionen. Polen hadde en regjering «på sovjetiske bajonetter.» Polen hadde en eksilregjering i Storbritannia. Den polske befolkningen var underkuet av Sovjetunionen. Polen var altså i samme situasjon i 1981 som Norge var i 1940. Vi forsøkte å hjelpe med å smugle illegal litteratur inn i Polen og informasjon ut av Polen. Oppdragsgiverene var Polens eksilregjering i London, Solidaritet i utlandet og Vatikanet, med pave Johannes Paul II i spissen.

Arrestasjonen i Polen i desember 1986. Det ble en stor pressesak. Etter to dager i fengsel ble det arrangert en rettsak hvor jeg ble dømt til en mindre bot samt inndragning av bilen. Rettsaken ble overført direkte på Polsk rikstv. Jeg kom hjem med tog. Sognepresten var opprørt. De andre mobbet. Det ble begynnelsen på slutten.

Byggearbeider – ved kirken og ved menighetshuset. Det ble etterhvert omfattende byggearbeider både rundt kirken og ved menighetshuset. I meldingsbladet for september 1986 klager sognepresten over dette. Utfordringen er adgangen – tilgangen. Det nevnes også at menighetshuset må «rømmes» Det ble også etterhvert problemer med å bo i menighetshuset. Det vil komme eget innlegg om det.

Flytting av kontor og annen virksomhet. Det opplyses ikke om noen nevneverdige endringer i virksomheten for oktobernummeret av meldingsbladet i 1987. Det opplyses at møtevirksomheten er flyttet til Margaretakyrkan. I meldingsbladets novemberutgave opplyses det at kontorene er flyttet til brakkerigg ved kirken. En annen endring er at jeg ikke er oppført som kirketjener lenger. Jeg har tatt permisjon.

Permisjon – søknad ikke innvilget. I 1983 var den gode tiden over. Særlig opplevde jeg stadig angrep fra organistens og fra kapellanens side. Jeg forsøkte å forsvare meg. Klokkeren, Rolf Strøm ble også plaget. Jeg søker om permisjon. Det dokumentet har jeg ikke. Jeg tok permisjon for å begynne i en annen virksomhet. Det var mye usikkerhet knyttet til den nye virksomheten. For å sikre meg søkte jeg om permisjon for 6 mnd. med mulighet til forlengelse til ett år. I sitt svarbrev fra september 1987 meddeles det at jeg enten måtte søke om 6 måneder eller ett år. I februar 1988 søker jeg om fortsatt 6 mnd. permisjon fra 1. mai til 30. oktober 1988. Denne søknaden ble avslått. I ettertid er det slått fast at det er uvanlig å bli nektet permisjon etter så lang tjenestetid.

Den gode tiden er over – jeg føler meg presset ut. Alle hendelsene beskrevet i dette innlegget er ikke hyggelig lesning. I og med at den andre permisjonssøknaden ble avvist følte jeg meg presset ut. I ren frustrasjon skrev jeg en oppsigelse datert 2. februar med fratredelse 30. april 1988. Den onde tiden var ikke slutt med det.

Neste innlegg: 1990.05.03 Jobbsøknader 1990 – 1995 KFO dolker meg i ryggen. Trefoldighet menighet truer.

Innlegget ble opprinnelig publisert 4. juni 2022. På grunn av kronologien er publiseringsdaten blitt endret.