Trefoldighet menighetsblad ser ut til å ha hatt sitt siste nummer høsten 1982. I arkivet hos meg finnes det ikke noe spor etter menighetsblad eller lignende før et meldingsark – nr. 7 1983. Det er skjedd store forandringer. De fleste endringene rammet meg hard. Med nye ansatte fulgte trakassering, mobbing og ondsinnet sladder. Verst ble det etter mitt politiske engasjement i Polen. Dette ble avslørt i desember 1986. Jeg holdt ut enda en tid, men søkte etterhvert permisjon for en periode for så å søke avskjed i april 1988. Det ble for mye – mobbing og trakassering.
Nye ansatte – nye utfordringer. I det siste menighetsbladet for 1982 opplyses det at Erling Revheim nå er fungerende sogneprest. Det er tilsatt en vikar for ham, Kristian Ljønes. Det refereres også til en artikkel i Aftenposten om Ivar Ruuds avskjed i Trefoldighetskirken. Det kan ha kommet et julenummer av menighetsbladet i 1982. I mitt arkiv har jeg ikke noe skriv før Meldingsblad nr. 7 1983.
Store endringer i Trefoldighetskirken. Det er gått nesten ett år. Nå er Victor Andersson ny sogneprest. Erling Revheim er sluttet som res. kap. Stillingen er utlyst – med 6 søkere som resultat. Det er kommet en vikar: H. Fløttum Høen. Rolf Strøm, som tidligere var kirketjener, er kommet tilbake som klokker. Jeg står oppført som kirketjener – riktignok med feilskrevet navn.
Flere endringer i Trefoldighetskirken. I det første meldingsbladet for 1984 opplyses det at organist Magne Elvestrand slutter i februar, men fortsetter til ny organist er ansatt. Ny residerende kapellan er tilsatt. Han heter Odd Anders Bergfald og tiltrer 1. april 1984 . I mellomtiden fungerer en vikar.
Polenaksjonen – omtaler i menighetsbladet. Sentrumsmenighetene samarbeidet om innsamling av brukte klær til Polen. Det var politisk uro der og mangel på det meste. 1.350 sekker med brukte klær ble samlet inn og sortert. 3 Trailere fra PEKAES – det statlige polske transportselskapet, kjørte til byen Wroclaw. Der overtok det lokale bispesetet fordelingen lokalt. En representant for domkirken og jeg fulgte med lastebilene til Polen.
Ny residerende kapellan – presentasjon. I Meldingsblad for Trefoldighet menighet for april 1984 presenteres den nye kapellanen. I listen over telefonnummer og adresser står jeg fortsatt oppført som kirketjener. Nå med korrekt navn.
Enda en nedslående nyhet – Signe og Harald Hvalbye slutter – og flytter. Signe og Harald ble mine beste venner fra dag èn. De var vaktmestere i menighetshuset. De bodde i 1. etasje der, jeg i 3. Det var en baktrapp mellom etasjene . Den ble flittig brukt. Signe var en mester i kjøkkenet. Det fikk jeg stor glede av. Som regel ufortjent. I meldingsbladet for oktober opplyses det om at de har sagt opp sin stilling. I Meldingsbladet for Trefoldighetskirken for mai 1985 opplyses det at Signe og Harald Hvalbye flytter til Romsås. Jeg tror flyttingen skjedde i mai eller juni. Det ble et stort tap for meg. Nå var alle de jeg hadde arbeidet med siden høsten 1978 borte.
En stol til besvær – ett stemningsbilde. Dette bråket var det kapellan Bergfald som satte igang. Det gikk utover meg som kirketjener og klokker Rolf Strøm. I mange år hadde vi hatt en god stol å sitte på under gudstjenesten da vi hadde tjenste som klokker. Bergfald mente at den stolen var for fin. Det skulle brukes en «pinnestol» fra kontoret. Det ble en opphetet diskusjon og en dårlig stemning. Strøm og jeg meldte at om nødvendig kunne vi sitte på gulvet.
Et stemningsbilde til – arbeidsmiljø. Da Magne Orvik begynte som organist ble det mye mer øving på orgelet i kirken. Jeg hadde mesteparten av min arbeidsdag der. Terpingen på orgelet ble etterhevrt en stor belastning. Jeg forsøkte å få til en ordning med Orvik. Han kunne selv bestemme når han skulle øve. Jeg ville vite når, slik at jeg kunne tilpasse meg etter det. Nei! Han skulle øve når han ville uten å ta hensyn til meg.
Damen – en bytur – et overgrep? Damen hadde Volvo Amason. Den var blå metallic. Damen var ca. 25 år gammel. Damen var teologisk student. Damen parkerte i samme bakgård som jeg gjorde. Slik ble jeg kjent med Damen. Fra tid til annen ville Damen ha meg med ut for å ta et glass øl. Etter en slik bytur ble Damen med hjem. Dette ble senere omtalt som et overgrep. Av hvem? Av Trefoldighetskirkens prestekontor. Og hvordan havnet historien der? Damen bodde hos sin farmor. Hun var aktiv i Trefoldighet menighet. Jeg så aldri Damen i Trefoldighetskirken. Mer om dette senere.
Middag på Restauranten – en offentlig utskjelling. Fra tid til annen spiste jeg middag på Restauranten. Restauranten var et hyggelig sted hvor jeg fikk venner. En ung mann. Antagelig fra Bergensområdet. Han hadde grønn Citroen 2CV. Han var venn med sønnen til sognepresten. Ved dette tillfellet startet han en utskjelling av med – så hele restauranten hørte det. «Nå måtte jeg slutte å springe etter konfirmantene!» Victor Andersson (sognepresten) var så fortvilet. Han visste ikke hva han skulle gjøre med meg – og min oppførsel. Han hadde bedt om råd hos sønnen sin. Sønnen brakte dette videre til han med den grønne Citroenen. Han har dobbeltnavn.
«Hele Norge går og ler av deg!
Ingen vil kunne stole på deg mer!
All tillit du har opparbeidet gjennom årene er falt bort!»
Året 1986 går mot slutten – en ny stor sak. Saken vil bli omtalt i et eget innlegg – men den hører definitivt til den onde tiden – den opphørte ikke før jeg slutter våren 1988. I denne saken er det ikke noen informasjon å hente i meldingsbladet, men det er nok å hente i pressen. Det gjelder arrestasjonen i Polen i desember 1986.
Prosjektet i Polen – massiv mobbing av meg. I noen dager var det en massiv pressedekning av at jeg ble arrestert i Polen. Bakgrunnen for arrestasjonen vil bli presentert i et eget innlegg. Avslutningen av pressedekningen kunne vært bedre – og ble brukt mot meg.
Mobbingen starter – hele Norge går å ler av deg! Det var kapellanen som var verst. » Hele Norge går å ler av deg». «All tillit du har opparbeidet gjennom årene er falt bort». «Ingen vil noen gang kunne stole på deg mer» Dette var et gjennomgangstema over tid.
Sognepresten er kraftig opprørt. Sognepresten var kraftig opprørt over at vi hadde drevet undergravningsvirksomhet mot den polske staten. Sognepresten, Victor Andersson, har selv fortalt om hans arbeid for hjemmefronten under siste krig. Norge var okkupert av Tyskland. Norge hadde sin regjering i eksil i Storbritannia. Andersson transporterte illegalt materiale for hjemmefronten. Den norske befolkningen var underkuet av Tyskland
Polens situasjon i 1981 – unntakstilstand. Polen var okkupert av Sovjetunionen. Polen hadde en regjering «på sovjetiske bajonetter.» Polen hadde en eksilregjering i Storbritannia. Den polske befolkningen var underkuet av Sovjetunionen. Polen var altså i samme situasjon i 1981 som Norge var i 1940. Vi forsøkte å hjelpe med å smugle illegal litteratur inn i Polen og informasjon ut av Polen. Oppdragsgiverene var Polens eksilregjering i London, Solidaritet i utlandet og Vatikanet, med pave Johannes Paul II i spissen.
Arrestasjonen i Polen i desember 1986. Det ble en stor pressesak. Etter to dager i fengsel ble det arrangert en rettsak hvor jeg ble dømt til en mindre bot samt inndragning av bilen. Rettsaken ble overført direkte på Polsk rikstv. Jeg kom hjem med tog. Sognepresten var opprørt. De andre mobbet. Det ble begynnelsen på slutten.
Byggearbeider – ved kirken og ved menighetshuset. Det ble etterhvert omfattende byggearbeider både rundt kirken og ved menighetshuset. I meldingsbladet for september 1986 klager sognepresten over dette. Utfordringen er adgangen – tilgangen. Det nevnes også at menighetshuset må «rømmes» Det ble også etterhvert problemer med å bo i menighetshuset. Det vil komme eget innlegg om det.
Flytting av kontor og annen virksomhet. Det opplyses ikke om noen nevneverdige endringer i virksomheten for oktobernummeret av meldingsbladet i 1987. Det opplyses at møtevirksomheten er flyttet til Margaretakyrkan. I meldingsbladets novemberutgave opplyses det at kontorene er flyttet til brakkerigg ved kirken. En annen endring er at jeg ikke er oppført som kirketjener lenger. Jeg har tatt permisjon.
Permisjon – søknad ikke innvilget. I 1983 var den gode tiden over. Særlig opplevde jeg stadig angrep fra organistens og fra kapellanens side. Jeg forsøkte å forsvare meg. Klokkeren, Rolf Strøm ble også plaget. Jeg søker om permisjon. Det dokumentet har jeg ikke. Jeg tok permisjon for å begynne i en annen virksomhet. Det var mye usikkerhet knyttet til den nye virksomheten. For å sikre meg søkte jeg om permisjon for 6 mnd. med mulighet til forlengelse til ett år. I sitt svarbrev fra september 1987 meddeles det at jeg enten måtte søke om 6 måneder eller ett år. I februar 1988 søker jeg om fortsatt 6 mnd. permisjon fra 1. mai til 30. oktober 1988. Denne søknaden ble avslått. I ettertid er det slått fast at det er uvanlig å bli nektet permisjon etter så lang tjenestetid.
Den gode tiden er over – jeg føler meg presset ut. Alle hendelsene beskrevet i dette innlegget er ikke hyggelig lesning. I og med at den andre permisjonssøknaden ble avvist følte jeg meg presset ut. I ren frustrasjon skrev jeg en oppsigelse datert 2. februar med fratredelse 30. april 1988. Den onde tiden var ikke slutt med det.
Neste innlegg: 1990.05.03 Jobbsøknader 1990 – 1995 KFO dolker meg i ryggen. Trefoldighet menighet truer.
Innlegget ble opprinnelig publisert 4. juni 2022. På grunn av kronologien er publiseringsdaten blitt endret.